Hva vet vi om fiskens velferd i fiskeriene?
Teksten under er et sammendrag fra Marco Vindas sitt innlegg på Komite for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi sitt symposium 22. oktober 2025, kalt «Fiskeri og havbruk på naturens premisser».
Dyrevelferd handler kort sagt om dyrets fysiske og mentale helse: Er dyret friskt, har det bra, og får det utfolde sin naturlige atferd?
Dette gjelder hovedsakelig for dyr som holdes i fangenskap, og begrepet brukes ofte i forbindelse med fiskeoppdrettsnæringen. Det er imidlertid åpenbart at begrepet dyrevelferd er vanskelig å anvende direkte på fiskerinæringen dersom man legger denne definisjonen til grunn. Fangst av villfisk innebærer at fisken utsettes for en rekke belastninger rett før den blir slaktet og prosessert som mat.
Derfor er det nødvendig å definere hva vi mener med fiskevelferd i fiskeri.
En foreslått definisjon er: «Fangst- og håndteringsmetoder som reduserer fysisk skade og stress på all fisk som beholdes, frem til de enten slaktes eller slippes ut igjen, for å øke produktkvalitet eller overlevelse.» Med utgangspunkt i denne definisjonen kan vi identifisere to hovedområder som påvirker fiskevelferden i fiskeri: hvordan fisk fanges og hvordan den slaktes.
Det finnes to hovedtyper fangstmetoder: passive og aktive.
Passive metoder er redskaper som blir satt ut og står i ro – for eksempel garn, teiner eller line. De kan stå ute i alt fra et par timer til flere dager og fanger fisk som svømmer forbi.
Aktive metoder, som trål og snurrevad, innebærer at fisk blir jaget i kortere perioder før de fanges. Varigheten av fangstprosessen kan øke stressnivået hos fisken. Dessuten kan både fysisk kontakt med redskapen og raske endringer i miljøet – som trykk, temperatur eller oksygennivå – føre til skader.
Et annet problem er spøkelsesfiske, som skjer når fiskeredskaper går tapt i sjøen. Disse fortsetter å fange fisk og andre dyr i lang tid, som ofte dør unødvendig. Det er et stort miljøproblem som også påvirker dyrevelferden.
Når det gjelder avlivingsmetoder, står det i Dyrevelferdsloven §12 at: «Dyr som eies eller på noen måte holdes av mennesker, skal bedøves før de avlives. Bedøvingsmetoden skal sikre bevisstløshet som varer fra avlivingen begynner til døden inntrer.» Denne paragrafen gjelder for fisk i fangenskap.
For villfisk gjelder §20, som sier: «Jakt, fangst og fiske skal utføres på en måte som er forenlig med god dyrevelferd.» I prinsippet innebærer dette at all fisk som fanges, bør bedøves og holdes bevisstløs frem til døden inntrer.
I praksis er dette sjelden tilfelle.
De fleste fisk dør ved kvelning etter at de er landet, eller blir bløgget (strupen kuttet) uten bedøvelse. Noen moderne fiskebåter bruker elektrisk bedøving, men dette er fortsatt lite utbredt, og metoden er ikke like effektiv for alle arter.
Ofte hevdes det at fisk som spreller etter bløgging bare har reflekser og ikke er bevisste. Men dette vet vi faktisk lite om, fordi det finnes få gode metoder for å måle bevissthet hos fisk ute i felt. Nervesystemet styrer både reflekser og bevisste bevegelser, så det er vanskelig å vite sikkert hva fisken faktisk opplever.
Heldigvis er interessen for fiskevelferd i fiskeri økende. Flere initiativer – som Catch Welfare Platform, CareFish/Catch, og VELFISK-prosjektet – arbeider for å øke bevisstheten om temaet.
Målet er å kartlegge utfordringene vitenskapelig, foreslå løsninger, ta hensyn til de sosiale aspektene ved fiskeriaktivitetene, og samle forskere, fiskere og matprodusenter for å finne praktiske løsninger som kan bedre dyrevelferden i fiskerinæringen.
