Dyreetiske aspekter ved dagens fiskeri og havbruk

Teksten under er et sammendrag fra Espen Gamlund sitt innlegg på Komite for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi sitt symposium 22. oktober 2025, kalt «Fiskeri og havbruk på naturens premisser».

Regjeringen har ambisjoner om at Norge skal være verdensledende på dyrevelferd, men virkeligheten viser et annet bilde. Spesielt fiskeoppdrett har store etiske utfordringer, da oppdrettslaks utgjør en vesentlig andel av produksjonsdyrene vi har, og generelt har dårlig velferd.

Dyrevelferdsloven inkluderer fisk, og slår fast at dyr har egenverdi og skal beskyttes mot unødige påkjenninger. Likevel er det stor avstand mellom lovens idealer og praksis, spesielt i fiskeoppdrett hvor dødeligheten er høy og lidelsen stor.

Etikken rundt dyrevelferd handler om to hovedspørsmål: 

1. Er det etisk rettferdiggjort å bruke dyr til menneskelige formål som mat og forskning? 

2. Hvis ja, hvordan kan vi sikre et etisk forsvarlig dyrehold? 

Den abolisjonistiske tilnærmingen sier at dyr har rettigheter og ikke bør utnyttes, og svarer derfor nei på det første spørsmålet. 

Den reformistiske tilnærmingen aksepterer bruk av dyr, men krever forbedringer i velferd og levekår. I Norge dominerer den reformistiske tilnærmingen, men den har blitt for svak i møte med omfattende velferdsproblemer.

Som samfunn har vi akseptert at menneskelige interesser, som arbeidsplasser og tradisjoner, ofte veier tyngre enn dyrenes behov. Men tradisjoner må vurderes etisk, og våre interesser må balanseres mot dyrenes lidelser. 

Vi vet mye om fiskens evner og behov, – de føler smerte, har hukommelse og opplevelser – men likevel behandles de som om de mangler disse egenskapene. 

Dette skyldes blant annet at fisk har lav «bambifaktor», lever under vann og har lav moralsk status. Denne moralske blindheten gjør at fiskens reelle verdi ikke anerkjennes, til tross for forskningsbasert kunnskap om deres kognitive og følelsesmessige evner. 

Samfunnet aksepterer lidelse og død blant fisk fordi de ikke når frem til våre følelser på samme måte som landdyr. Denne forskjellsbehandlingen lar seg ikke etisk forsvare. 

Lov om dyrevelferd, til tross for sine formuleringer om dyrs egenverdi, tillater i praksis utnyttelse av dyr – inkludert fisk – så lenge det anses nødvendig. Dette gjør at dyrenes interesser som regel taper mot menneskelige interesser. Dyr har i praksis instrumentell verdi. 

Pelsdyroppdrett ble avskaffet delvis fordi formålet ikke kunne rettferdiggjøres etisk, og fordi god velferd ikke lot seg oppnå. Dette bør inspirere til en bredere vurdering av andre dyrehold, som fiskeoppdrett, hvor millioner av fisk lider og dør.

For å sikres bedre rettsvern, bør dyr tilskrives rettigheter og status som rettssubjekter, og det bør omtales direkte i loven. Det vil sikre bedre vern av dyrenes interesser sammenliknet med situasjonen i dagens lov. Dyrs rettsvern avhenger også av at det innføres strengere straffer for alvorlige brudd på dyrevelferdsloven. 

Men om dyrehold ikke kan drives etisk forsvarlig, må vi spørre om det bør tillates.