Bunntråling, plastavfall og tapte fiskeredskaper
Publisert
Teksten under er et sammendrag fra Roger B. Larsen sitt innlegg på Komite for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi sitt symposium kalt «Fiskeri og havbruk på naturens premisser».
Bunntråling
Fiske med bunntrål regnes som en viktig fangstmetode for fisk og reker i Norge og globalt. En relativt stor andel av landet fisk fanges med denne metoden. I Norge tas inntil 30 % av torskekvotene med et lite antall fartøyer. Bunntråling regnes derfor som en effektiv metode som bidrar til stor verdiskaping.
Bunntråling etter fisk foregår i dag med store (45-85 m), effektive fartøyer. Bunntrål brukes også som den eneste effektive metoden for fangst av dypvannsreker (i industriell skala). Fartøystørrelser i rekefisket er fra 15-24 m i fjord- og kystfiskerier og opp til 85 m lengde i den havgående flåten.
Foruten stor effektivitet i fangst av flere arter fisk og dypvannsreker, kjennetegnes bunntråing blant annet med høyt energiforbruk pr. kg fanget/produsert produkt, at metoden er omdiskutert pga. skader på bunnfauna, uønsket bi-fangst og marin plastforsøpling.
Plastavfall
Verdens matvareorganisasjon (FAO) anslår at det årlig tilføres 11-14 millioner tonn søppel til havene – og tallet forventes å øke betydelig frem mot 2040. Det anslås at plastbasert søppel utgjør hele 85 prosent av marin forsøpling. Bunntrål og andre redskaper og utstyr til produksjon av fisk bidrar til marin plastforsøpling.
Vi observerer at jo lenger nord vi kommer i landet, inklusive Svalbard, Hopen og Jan Mayen, desto mer strandsøppel finner vi. Dessverre er det et faktum at det meste av dette stammer fra fiskeri og havbruk. Plastbasert strandsøppel er uheldig for rekreasjon, turistnæringene, etc., men utgjør bare 15 til 20 prosent av all plasten som tilføres havet.
Den store mengden, minst 80 prosent, ligger på havets bunn, er på vei ned eller flyter rundt på overflaten. Plast som ender på havets bunn i våre farvann kan ta generasjoner før den går i oppløsning. Den ender til slutt som mikro- og nanoplast som kan skade alt marint liv i mange generasjoner fremover.
Tapte fiskeredskaper
Syntetiserte materialer som polyamid (nylon), polyester (terylen), polyetylen og polypropylen ble for ca. 70 år siden tatt i bruk for også å lage fiskeredskaper.
Foruten plastforurensing fra blant annet slitasje på nett, tauverk og andre plastbaserte komponenter fra alle typer fiskeri og havbruk og de negative effekter dette har på alt liv, så skaper fiskeriaktivitet også tap av utstyr. Enten som hele fiskeredskaper eller biter av disse.
Mye av dette ender på havets bunn som «dødsfeller» for marint liv som fisk, krabber, etc. og i noen tilfeller også for sjøfugl og (marine) pattedyr.
Dette omtaler vi som «spøkelsesfiske» der effekten for fiskeriene er tap på størrelsen av kvoter og inntekter for næringen. Det gir også utfordringer for forvaltningen av fellesskapets marine ressurser fordi vi ikke er i stand til å få et nøyaktig anslag av mengden av tapte redskap og hvor mye ressurser de eventuelt ødelegger.
Spøkelsefiske er særlig relatert til tap av fiskegarn og teiner, som kan fortsette å fiske i mange år om de ikke blir fjernet.
Lys i tunnelen?
Senter for forskningsbasert innovasjon Dsolve har som mål å utvikle bionedbrytbare materialer for applikasjoner i fiskeri og havbruk med mål om å redusere plastforsøpling og spøkelsesfiske.
