PORTRETTET:
Oddvar Husa (79) fra Fedje: En ramsalt kysthistorie
Han er antageligvis den kvalfangeren som har holdt på lengst, Oddvar Husa fra Fedje. Hvor mange båter han og broren har eid og driftet sammen, har han ikke helt oversikt over.
Publisert
Sist oppdatert
Kystmagasinet møter den vandrende kysthistorien der han hører hjemme, og alltid har hatt sin hjemmehavn. På Fedje. Solen skinner fra blå himmel, og hele øysamfunnet viser seg fra sin beste side da vi kommer.
Fedje i sitt hjerte
At han og kona Vilgerd skulle bli boende på Fedje var ikke avgjort på forhånd. Skjønt, det var vel egentlig det.
– Kona kom til Fedje for å jobbe som lærer i ett år. Vi møttes, og etterhvert ble det giftermål. En dag sa jeg til henne at vi måtte vel finne oss en tomt for å bygge hus.
– Ja, skal vi bo her på Fedje da, spurte hun tilforlatelig. Jeg skjønte ikke spørsmålet. Hun sier at hun så på ansiktet mitt at det skulle vi, ler han og myser ut av vinduet, over mot den hvitmalte kirken de har panoramautsyn til fra huset sitt.
Troen har alltid stått sterkt i det Husa`ske hus. Vilgerd har sågar brukt 35 år på lokalpolitikken, derav to perioder som ordfører på Fedje, for partiet KrF.
Drevet siden 1958
Oddvar har etter hvert blitt 79 år gammel. Nå har han helt sikkert pensjonert seg, i følge eget utsagn. Det skulle vise seg å bli en lang prosess, fra han først bestemte seg. Nesten et halvt yrkesliv senere kan det se ut til at han mener alvor. Ikke minst har han vært aktiv innen kvalfangsten, som ligger ham på hjertet den dag i dag. I 1958 hadde han sin første sesong på kvalen. Da var han 14 år gammel. Latteren sitter løst, og historiene er mange. Det han imidlertid husker best, er kameratskapet. Både på båtene, og båtene imellom.
Det har blitt mange båter opp igjennom årene. Noen av dem på rundt 100 fot. Som knapt 60-åring tok han ut nybygget «Olavson», som han og broren drev i noen år. De siste årene, etter at han i følge seg selv hadde «pensjonert» seg, drev de kun etter kvalen på båten «Skagenes» som ble kjøpt fra Skrova. Etter at båten kom til Fedje, fikk den navnet «Olavson». Så ble også den solgt, og Oddvar gikk på land.
Måtte til Lofoten
Ja, bortsett fra at han måtte kjøpe seg en liten sjark for å drive heimsjyen med, da.
I følge kona Vilgerd gikk det ikke lenge da før han begynte å mumle om at han skulle ha vært en tur på Lofoten under skreifisket.
– Ja, reis nå. Dra i år. Til neste år er du tross alt ett år eldre, konstaterte hun muntert. Og Lofoten ble det. To sesonger på Røst, og en i Henningsvær. Siste sesong var i 2020.
Skinne blakk brudgom
I 1969 giftet altså han og Vilgerd seg. Da hadde han og broren nettopp kjøpt sin første båt, til den nette sum av 100 000 kroner, der 50 000 kroner var kravet til egenkapital.
– Jeg sa til henne at jeg ikke hadde et rødt øre. Så hun tok meg i hvertfall ikke for pengene, ler han.
Omtrent rett etter bryllupet bar det til havs med Oddvar. Og slik har det vært, hele livet hans.
– Det var Vilgerd som måtte trå til hjemme i alle år, konstaterer han.
Det ble fire barn, og etter hvert elleve barnebarn. I mange år produserte de kvalkjøttet selv. Skar det opp og pakket det. Egen kvalpølseproduksjon ble det også. Den ble etter hvert veldig populær, og de dro rundt på matfestivaler og solgte den.
– Det tok ei stund før vi fikk pølsene ordentlig til. Kunsten skulle vise seg å være å ikke bruke kjøtt fra stor, feit kval, men ta de mindre dyrene.
Driftet over hele Nord-Atlanderen
Om vinteren drev de etter lodda på Finnmarkskysten, tråling i Nordsjøen, notfiske etter sild og makrell, men når våren kom, var det å begynne å vaske og male ombord. Mange års drift på åpent hav har gjort ham godt kjent over hele Nord-Atlanteren.
– Vi fanget i mange år kval utenfor Shetland og ved Orknøyene. Ja, ved Grønland også. Så kom delelinjen i Nordsjøen. Da flyttet vi til Barentshavet, Jan Mayen, Svalbard og Bjørnøya. Ja, helt bort mot Novaja Zemlja. En gang var vi så nær kysten at vi kunne se øya i horisonten.
Han blir drømmende i blikket når han tenker tilbake.
Å drive fiske og fangst betød at man også godtok både oppturer og nedturer.
– Vi svingte fra veldig gode år og til nær konkurs mange ganger. Det var bare å stå på og komme seg på havet.
Kald harpun og kald krig
Med så mange års fartstid har han opplevd store endringer i hvordan fangsten drives.
– Da vi begynte i 1958, drev vi ennå fangsten med kaldharpuner. Granatharpunen kom ikke før på 1980-tallet. I Antarktis ble det ennå drevet storkvalfangst etter finnkval og blåkval. Den tok ikke slutt før utpå 60-tallet.
Den kalde krigen satte også sitt preg på det daglige virket. De norske kvalfangerne var blant de få som faktisk møtte og snakket med sovjetrussere i tiårene etter annen verdenskrig.
– De brukte å komme med patruljebåter og signalisere til oss at vi måtte snu når vi var nær deres territorialgrense, og når de hadde militærøvelser, for eksempel. Så gikk patruljebåten foran og sørget for at vi adlød. Vi var ofte 10-20 kvalbåter i lag på den tida. Noen ganger kom de ombord og skulle sjekke papirer og tillatelser. Men jeg husker ikke at de noen gang var annet enn hyggelige og høflige, selv om språkkunnskapene var noe begrenset, påpeker han.
Har tro på framtida
I dag har han og kona fortsatt adresse på Fedje. Men kvalfangsten er over for det vesle øysamfunnet litt nord for Bergen.
På det meste var vi vel ti båter som drev kvalfangst fra Fedje. Nå er det ingen igjen.
Selv husker han årene 1987-1992 da det var stopp i fangsten.
Det var vanskelige år. Vi drev en del med tråling for å skjøte på økonomisk. Men det var godt da vi kunne ta opp igjen fangsten.
– Hvordan ser du på framtida til kvalfangsten?
– Jeg tror at skal den overleve, må vi gjøre mer av det «Kato» gjør. Fryse fangsten ombord, slik at den kan eksporteres til Japan. Det betyr større båter og kanskje mer pågang fra miljøorganisasjonene. Men det er nødvendig, avslutter han.
For havets folk har det alltid handlet om å tilpasse seg, om å snu seg raskt når naturen og forutsetningene skifter. Og sjarken til Oddvar, den ligger ved kai nedenfor huset. En 32-foting med tre juksamaskiner.
– Den er kun for matfisk og kos, forsikrer han og ler unnskyldende.
¤¤ Dette portrettet var først på trykk i Kystmagasinets papirutgave for juni. Red.
