En rød linje er krysset

Hanna Arctander Hanna Arctander

Leder i Norges Kystfiskarlag

Det som nå skjer i Oslofjorden, bør bekymre langt flere enn fiskerne som rammes direkte. For første gang i moderne norsk fiskeriforvaltning har myndighetene valgt et virkemiddel som i praksis tvinger yrkesfiskere ut av næringen, uten at det foreligger reelle alternativer eller tilstrekkelig kompensasjon.

En rød linje er på mange måter krysset.

Ja, det er behov for kraftfulle tiltak for å bedre miljøtilstanden i Oslofjorden, men årsaken til dagens situasjon er sammensatt og kan ikke reduseres til fiskeri alene. Forurensning fra industri, landbruk og kloakkanlegg langs kyst og vassdrag har belastet økosystemet hardt over lang tid. 

Likevel har regjeringen landet på innføring av nullfiskeområder som sitt mest inngripende tiltak. Et omfattende fiskeforbud som gjør det umulig for flere fiskere å fortsette driften. Fartøyene er spesialbygde for et fiskeri som nå legges ned, og har derfor i praksis liten alternativ bruks- eller salgsverdi.

Kystfiskarlaget så tidlig skriften på veggen for den lokale fiskeflåten og har over flere år bedt myndighetene om en kondemneringsordning slik at fiskerne kunne få muligheten til å gjøre en planlagt omstilling eller avvikling av yrket. Disse anmodningene ble aldri fulgt opp.

Resultatet er en høyst ufrivillig omstilling. Fiskerne mister sitt driftsgrunnlag over natten – etter å ha investert store deler av livet i fartøy, redskap og kompetanse. Reguleringene ble iverksatt uten at en kompensasjonsordning er avklart. Derfor står nå flere fiskere på land, helt uten inntekt og uten visshet om hva slags økonomisk situasjon de kan forvente seg fremover.

Kompensasjonen som nå tilbys er totalt 15 millioner kroner som skal deles mellom fiskerne som rammes av forbudet. Det er i seg selv et marginalt beløp sett opp mot konsekvensene. Midlene er langt fra tilstrekkelige til å dekke alle som rammes, og dekker uansett ikke det reelle tapet: tapte investeringer, tapte fremtidige inntekter, tap av pensjonsopptjening og tap av et yrke mange ikke har noe reelt alternativ til. 

Dette er mennesker som nå forventes å finne seg noe annet å gjøre midt i yrkeslivet, ofte uten annen formell utdanning eller kompetanse. 

Det alvorligste er likevel ikke bare summen. Det alvorligste er prinsippet.

Når staten først tar i bruk virkemidler som bevisst legger opp til at yrkesfiskere må forlate næringen, er terskelen senket for å gjøre det igjen. For arealkampen i havet er bare i startfasen. Myndighetene har klare mål om mer vern, mer oppdrett, mer energiproduksjon og mer militæraktivitet aktivitet i norske farvann.

Dersom løsningen hver gang blir å stenge områder og tilby begrenset kompensasjon til et fåtall, må hele fiskerinæringen spørre seg om dette er en ny normal. Er det slik vi ønsker å forvalte kysten – ved å skyve enkeltgrupper ut av yrket, én fjord av gangen?

Prosessen i Oslofjorden bør for alle formål ikke skape presedens for hvordan slike interessekonflikter skal håndteres i fremtiden.

Yrkesfiskerne i Oslofjorden har blitt dårlig behandlet i en dramatisk situasjon. De har ikke blitt hørt i tide. De har ikke fått forutsigbarhet. Og de har ikke fått en kompensasjon som står i rimelig forhold til inngrepet. Det bør bekymre alle som er opptatt av tillit til forvaltningen og fremtiden for kystfisket i Norge.

Dette handler ikke bare om Oslofjorden. 

Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være, og hvor langt staten skal gå i å ofre enkeltgrupper når arealpresset øker. 

Og da bør alle som lever av havet følge nøye med.