Avgiftsproblemet er ikke løst
CO₂-avgiften treffer både stor og liten, og det er kun de største som har mulighet til å seile rundt avgiften, skriver Norges Fiskarlag i en kronikk.
Det var både riktig og nødvendig at regjeringen korrigerte kursen, og utsatte innstrammingen i CO₂-avgiften for fiskefartøy i såkalt utenriks fart. Det er positivt at regjeringen har lyttet til klare signaler fra både Norges Fiskarlag og næringslivet langs kysten. Samtidig er det helt avgjørende at det nå gjøres et seriøst og grundig arbeid som tar hensyn til hele fiskeflåten.
Regjeringen varslet i slutten av juni at fritaket for CO₂-avgift for fiskefartøy i utenriks fart ville opphøre fra 1. juli. Denne endringen kom til tross for at det i høringsrunden ble advart om svært uheldige konsekvenser. Paradoksalt nok ville regjeringens forslag først og fremst rammet de norske bunkersanleggene og dermed den delen av fiskeflåten som i praksis ikke har mulighet til å fylle drivstoff i utlandet.
Reaksjonene på beslutningen var massive, og Arbeiderpartiet fortjener ros for at de raskt innså at dette ikke var riktig oppskrift. Innstrammingen ville uten tvil ført til karbonlekkasje, økt bunkring og landing av fisk i utlandet og et svekket tilbud i Norge. Foreløpig er innstrammingen bare utsatt til 1. januar 2026, men det absolutt viktigste er at både fiskeri- og havministeren og parlamentarisk leder for Ap på Stortinget har varslet at det nå skal settes i gang en god dialog med fiskerinæringen om hvordan kompensasjonsordningen bør utformes for å sikre forutsigbarhet og redusere karbonlekkasjen.
Hovedproblemet er nemlig ikke unntaket for utenriks fart. Dette er bare aktuelt for de fartøyene som faktisk har et driftsmønster som gjør at det er mulig å seile til en havn i utlandet. Denne saken handler egentlig om at CO₂-avgiften overhodet ikke er rett politikk for fiskeflåten. Miljøavgifter skal i teorien bidra til aktørene endrer atferd. For fiskeflåten er det i realiteten ingen alternativer til diesel som energibærer. CO₂-avgiften bidrar ikke til noen overgang til lavutslippsteknologi, den teknologien finnes rett og slett ikke. Samtidig er realiteten at ingen andre land i vår del av verden har innført en tilsvarende avgift. CO₂-avgiften for fiskeflåten er en særnorsk avgift som kun har to mulige utfall; enten redusert lønnsomhet eller redusert aktivitet. Begge alternativene passer fryktelig dårlig med de politiske målene om en differensiert fiskeflåte, matberedskap og tilstedeværelse i norske havområder. Konkurransevridningen er ikke til å leve med.
Havfiskeflåten har i stor grad mulighet til å unngå CO₂-avgiften gjennom å bunkre i utlandet. Unntaket for utenriks fart har gjort at disse fartøyene ofte har fylt tankene avgiftsfritt i Norge. Men for størstedelen av den norske fiskeflåten er det ikke noe reelt alternativ til å bunkre i Norge. En kystnotbåt som fisker med lys og låssetter makrell på Vestlandet kan ikke gå til Shetland eller Danmark for å fylle tanken. En sjark som fisker torsk, hyse og kongekrabbe i Finnmark kan ikke gå i utenriks fart. På samme måte som det må være like konkurransevilkår internasjonalt, så må det også være like konkurransevilkår i Norge.
Den beste løsningen vil være å gi hele fiskeflåten et unntak fra CO₂-avgiften, inntil vi har alternativ teknologi tilgjengelig. Det er i dag et flertall på Stortinget for en slik løsning. Sekundært må det gjøres betydelige endringer i kompensasjonsordningen, slik at den blir både treffsikker, forutsigbar og rettferdig.
CO₂-avgiften treffer både stor og liten, og det er kun de største som har mulighet til å seile rundt avgiften. Slik kan vi ikke ha det. Norges Fiskarlag vil derfor selvsagt delta i diskusjonene som regjeringen nå har invitert til, og vi skal ivareta alle flåtegrupper.
