Inngrodd skepsis til fangst av raudåte

Råudåte (Calanus finmarchicus) er en hoppekreps, rik på omega-3 og andre næringsstoffer. Den kan være en del av matsikkerhetsspørsmålet i en verden med økende konflikter og miljøproblemer, og den kan være en mer bærekraftig fôringrediens for oppdrettsfisk, som i dag ofte fôres med importerte bønner og belgfrukter som soya, slår SINTEF fast.

De drar også frem en annen fordel med fisket etter raudåte, som er at sesongen i stor grad er utenfor de viktigste fiskeriene som torsk, sild osv. Det kan gi sysselsetting og aktivitet for hele verdikjeden rundt fiskeindustrien på en tid av året når kapasiteten overstiger produksjonen.

- De negative oppfatningene kystfiskere har til raudåte-fisket var noe jeg hørte mye om, både fra kolleger, og i presse- og bransjepublikasjoner. Selv om Norge generelt er et tillitsbasert samfunn, lurte jeg på hvilken rolle tillit til fiskeriforvaltningen kunne spille i denne konflikten, sier SINTEF-forsker Katherine Crosman, som nylig avsluttet et postdoktorstipend om tillit til stordata for havbaserte beslutninger.

Så hvorfor er norske fiskere så motvillig til å fiske etter denne arten, spør forskeren. En grunn kan være fiskernes lave tillit til fiskeriforvaltningen gjennom historien og på tvers av mange nasjoner og kulturer. Til tross for at Norge vanligvis defineres som et høytillitssamfunn, forblir fiskerne likevel skeptiske til fiskeriforvaltningen. I tillegg kommer bekymringer spesifikt rettet mot fisket etter raudåte.

De tre vanligste bekymringene, ifølge en undersøkelse av kysttorsk- og sildefiskere utført av SINTEF og NTNU, er økosystemeffektene ved å fiske fra bunnen av næringskjeden, forskningen som ligger til grunn for raudåte-forvaltningsbeslutninge og bifangst av fiskeegg og larver som reiser med raudåte i de nordgående kyststrømmene der fisket foregår.

- Selv om frykten for økosystemeffekter kan stamme fra en større uro, kan disse tre bekymringene også reflektere et enkelt problem: frykten for at levebrødene blir undergravd på grunn av erosjon av torsk- og sildebestander, påpeker Crosman.

For å se om en teknisk løsning kunne være tilstrekkelig for å adressere frykten for bifangst, ble undersøkelsesdeltakerne forespeilet ett tilfeldig utvalg fra fire mulige scenarier:

1. Kontroll/vanlig praksis (37 respondenter)
2. Sanntidsforvaltning med prøvetaking om bord (35 respondenter)
3. Sanntidsforvaltning ved bruk av undervannsbilder (60 respondenter)
4. Sanntidsforvaltning ved bruk av miljø-DNA (52 respondenter)

Av disse fire scenariene hadde bare nummer tre, sanntidsforvaltning ved bruk av undervannsbilder, en betydelig effekt på holdningene til raudåte-fisket. Dette var en positiv effekt på tilliten til forvaltningen, men den generelle støtten til fisket forble uendret.

- Motstanden mot raudåte-fisket virker ganske godt forankret i utvalget av fiskere vi undersøkte. Det er noe støtte for ideen om at utplassering av undervannskameraer for å overvåke bifangstpotensialet kan øke tilliten til raudåte-forvaltningen, men denne strategien alene er sannsynligvis ikke nok til å påvirke vektskåla.

- En mer helhetlig tilnærming som møter torsk- og sildefiskere der de er, tar deres bekymringer omkring forskning og potensielle økosystemeffekter på alvor, samt bruker teknologi for å adressere bifangst, ser ut til å være mer produktivt, konkluderer Crosman.