Er det samsvar mellom ressurser og fiskekvoter?
Teksten under er et sammendrag fra Erling Kåre Stenevik sitt innlegg på Komite for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi sitt symposium kalt «Fiskeri og havbruk på naturens premisser».
Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) gir vitenskapelig baserte råd om fiskekvoter i europeiske havområder. De fleste rådene er basert på årlige bestandsvurderinger som utføres av eksperter fra ulike nasjoner som møter i arbeidsgrupper i ICES-regi.
Ofte er rådene basert på en forvaltningsregel (eller MSY-tilnærming) der man ønsker å maksimere langtidsutbyttet for en gitt bestand, mens man samtidig ønsker at bestanden forblir produktiv, altså ikke blir så liten at det går ut over bestandens produksjonsevne.
Fordi marine økosystemer er dynamiske, så vil en bestand ikke bare bli påvirket av fisketrykket, men også av variasjoner i miljø (for eksempel mattilgang, predasjonstrykk og klima). Derfor regner ICES at referansepunktene for bestandsstørrelse og fisketrykk som inngår i en forvaltningsregel (for eksempel Blim, BPA, FMSY) kun er gyldige på kort eller medium sikt (5-10 år) og bør oppdateres jevnlig.
En nylig utgitt rapport fra FAO (Review of the state of the world marine fishery resources, 2025) rapporterer at av 2570 fiskebestander som var med i undersøkelsen, så er 64,5 % av dem høstet innenfor biologisk bærekraftige nivåer etter FAO sin definisjon. Dette er ikke en forbedring siden den forrige rapporten fra 2021.
I områder med et sterkt og effektivt forvaltningssystem er derimot andelen bærekraftige bestander betydelig høyere. Rapporten konkluderer at effektiv forvaltning er et sterkt verktøy for å bevare fiskeressurser og oppnå samsvar mellom ressurser og kvoter, men at det fortsatt er mange områder som mangler et slikt verktøy.
Bestander som er underlagt et effektivt forvaltningssystem, har vist seg å øke eller stabilisere seg på et ønsket nivå, mens tendensen i områder med mindre utviklede forvaltningssystemer er høye høstingsrater og lavere bestandsnivåer, som ofte ikke er bærekraftig på sikt.
Vitenskapelig baserte råd om fiskekvoter (som de ICES gir i den nordøstlige Atlanteren) er en hjørnestein i et effektivt forvaltningssystem, men det er også andre elementer som må være på plass (definerte målsettinger for forvaltningen, lovverk, overvåking, håndhevelse og ikke minst internasjonalt samarbeid om delte bestander).
