Når Mattilsynet blir en risiko
Hvor trygt er det å investere i norsk fiskerinæring dersom offentlige etater kan fatte inngripende vedtak uten undersøkelser, uten dokumentasjon og uten faglig grunnlag? Det spørsmålet stiller Mariia Shilova i dette innlegget.
Vi har nylig vunnet frem i retten mot Mattilsynet. Likevel sitter jeg igjen med en uro, og et spørsmål som er langt større enn vår egen sak: Hvordan kan en offentlig etat fatte et dramatisk vedtak om avliving og destruering av 10 tonn levende kongekrabbe til en verdi på rundt 8 millioner kroner uten undersøkelser, uten dokumentasjon og uten lovhjemmel?
Saken startet med at vi selv inviterte Mattilsynet på et planlagt, rådgivende besøk om kokelinjen. Det var ikke et tilsyn. Det var et forebyggende tiltak fra vår side, slik myndighetene selv oppfordrer til. Inspektøren kom uten PC, uten notatblokk og uten å undersøke én eneste krabbe. Det ble ikke stilt spørsmål om vannkvalitet, kapasitet, journaler eller temperaturmålinger. Det ble ikke skrevet rapport eller kvittering. Besøket etterlot ingen spor, men ble likevel brukt som grunnlag for et av de mest inngripende vedtakene en sjømatbedrift kan få.
Kort tid etter mottok vi varsel om avliving og destruering av hele vårt levende lager. Varslet inneholdt feil fabrikknummer, og selv etter at feilen ble påpekt, ble det aldri gjennomført en reell undersøkelse av vårt anlegg. Dokumentasjonen Mattilsynet baserte seg på, bestod av interne e-poster med rykter og personkarakteristikker rettet mot meg som daglig leder. Dette er ikke bare uprofesjonelt. Det reiser spørsmål om habilitet og om forvaltningsloven i det hele tatt ble fulgt.
Mattilsynet forsøkte senere å begrunne vedtaket med at kongekrabbe skal behandles som hummer, og at levendelagring derfor ikke skal overstige 21 dager. Det finnes ingen lovhjemmel for en slik sammenligning. Hummer og kongekrabbe er biologisk ulike arter, og vi følger Nofimas forskningsbaserte anbefalinger. Dokumentasjon fra Nofima ble sendt til Mattilsynet, uten at det påvirket saksbehandlingen eller førte til noen form for faglig dialog.
En måned etter avlivningsvedtaket kom Mattilsynet på velferdskontroll. Inspektørene kunne ikke svare på grunnleggende spørsmål om kongekrabbe, og gjentok kun at «krabbe er hummer». Når faglig grunnlag erstattes med analogier, er det ikke lenger snakk om dyrevelferd, men om vilkårlighet. De var hos oss i to timer, men skrev i etterkant at de kun hadde én time tilgjengelig og derfor ikke kunne gjennomføre tilsynet ordentlig. Den dagen hadde vi kun 500 kg kongekrabbe i fabrikken. Det ble tatt lydopptak under hele besøket, og opptaket viser at vi svarte på alle spørsmål, og tilbød all dokumentasjon de etterspurte.
Kommunikasjonen fra Mattilsynet har vært preget av manglende profesjonalitet. Vår advokat forsøkte gjentatte ganger å få kontakt med ansvarlig inspektør, uten svar. Vi mottok også vedtak om tvangsmulkt før fristen for å levere dokumentasjon var utløpt. Det kan også være relevant å se nærmere på habiliteten til inspektøren, slik at alle sider av saken er godt belyst.
Dette er ikke små feil. Dette er systemsvikt.
Lauvås-saken i 2018 førte til at Mattilsynets direktør måtte gå. Den handlet om mangelfulle rapporter og svak tilsynskultur. Vår sak mangler ikke bare kvalitet, den mangler dokumentasjon helt! Likevel ble det fattet et vedtak som kunne fått enorme konsekvenser for bedriften vår. Retten har nå stanset vedtaket, noe som viser at grunnlaget for Mattilsynets beslutning ikke tålte juridisk prøving.
Det tok oss nesten ett år og flere hundre tusen kroner å bevise at vi hadde gjort alt riktig. For en liten bedrift er det en betydelig belastning. Men konsekvensene av denne saken strekker seg langt utover vår virksomhet. Den berører selve fundamentet for norsk næringsliv: rettssikkerhet, forutsigbarhet og tillit til myndighetene. Når en offentlig etat kan fatte inngripende vedtak uten undersøkelser og uten dokumentasjon, skaper det usikkerhet for alle som driver med levende sjømat, og egentlig for alle som produserer mat i Norge.
Fiskerinæringen er en av landets viktigste eksportnæringer, og den består i stor grad av små og mellomstore bedrifter som tar betydelig risiko for å skape arbeidsplasser og verdier i distriktene. Vi ønsker å gjøre ting riktig, følge regelverket og bidra til verdiskaping. Vi ønsker å investere videre, og har planer om større satsinger allerede i år. Men slike investeringer forutsetter at rammevilkårene er stabile, og at offentlige instanser møter næringslivet med den samme profesjonaliteten og forutsigbarheten som de forventer av oss.
Derfor må spørsmålet stilles: Hvor trygt er det å investere i norsk fiskerinæring dersom offentlige etater kan fatte inngripende vedtak uten undersøkelser, uten dokumentasjon og uten faglig grunnlag?
Dette er ikke et hypotetisk spørsmål. Det er vår virkelighet. Og det er på tide at noen tar ansvar.
