Mener fiskeri bør bli bærebjelke i norsk bistand

Kronikken ble først publisert i DN 28. august.

Havet er en viktig nøkkel til mer effektiv bistand. Dessverre er temaet fraværende i debatten som skal forme den nye bistandspolitikken.

Med Prosjekt Vendepunkt vil regjeringen modernisere bistanden slik at innsatsen gir størst mulig effekt. Det skal gjøres spissere og tydeligere prioriteringer basert på Norges styrker og verdier. Dette er målsettinger det er lett å være enig i.

Hvis målet er økt effekt av bistanden, må vi vende oss til havet. Hav, fiskeri og havbruk bør bli en av kjernesøylene i den nye bistandspolitikken. Grunnen er enkel: Det er her Norge har mest å bidra med.

Det er derfor ubegripelig at havet, hovedkilden til vår egen velstand, har vært helt fraværende i debatten. Gitt målene i prosjekt Vendepunkt bør havet være en naturlig og fremtredende del av svaret.

Debatten rundt Vendepunkt hviler på tre viktige målsetninger: mer effekt av hver krone, konsentrasjon om færre og større satsinger, og investering fremfor almisser. Alle tre peker mot havet.

Ta effekt først. Bistand som styrker bærekraften, øker havets matproduksjon. Fisk dekker minst 20 prosent av det animalske proteinet for 3,2 milliarder mennesker (2021). I land som Sierra Leone og Ghana står sjømat for over halvparten av proteininntaket. For en kystfamilie er ikke fisken en eksportvare, men selve maten.

Og effekten varer. Gjennom Nansenprogrammet har norske forskere kartlagt fiskebestandene langs kystene til mer enn 60 bistandsland i 51 år.

For mange av disse landene er dette den eneste systematiske oversikten de har over egne ressurser.

Vi snakker om kunnskapsoverføring i praksis: tokt, opplæring og forvaltningsråd landene selv tar inn i egen politikk. Når kunnskapen går inn i et lands egen forvaltning, virker den videre i tiår. Uten kartleggingen forvaltes bestandene i blinde, eller de tømmes av andre.

Videre til konsentrasjon. Vil Norge samle innsatsen på færre og større satsinger med målbar effekt, slik flere nå tar til orde for, er hav et felt der vi allerede er verdensledende. Vi har forsket systematisk på havet i 125 år, og fiskeri og havbruk er bare halve bildet.

Norge har over 20 års praktisk erfaring med helhetlig havforvaltning, en kompetanse som er sterkt etterspurt over hele verden. De digitale verktøyene og forvaltningsplanene vi har utviklet, ligger allerede til grunn for norsk rådgivning i land som Mosambik, Kenya, Mexico og India.

Etterspørselen er reell: Norge får årlig henvendelser fra en rekke land som ønsker støtte til å utvikle bærekraftige fiskerier, havbruk og helhetlig havforvaltning.

Til slutt investering. Der Vendepunkt-debatten etterlyser investering fremfor almisser, er havet igjen svaret. Fiskeri og havbruk er ikke veldedighet, men bærekraftige næringer som skaper arbeidsplasser og eksportinntekter.

Norge bygget en ledende oppdrettsnæring på noen tiår, og har lært mye av dette. Å få ta del i den erfaringen er mer verdt for et land som vil bygge egen sjømatnæring, enn en overføring på statsbudsjettet.

For norsk næringsliv er dette heller ikke bare bistand: Land som bygger opp egen sjømatsektor blir morgendagens markeder og partnere.

Økt effekt, konsentrasjon og investering. Disse tre målsetningene for Vendepunkt-debatten peker alle mot havet. Kompetansen finnes allerede, i direktoratene og forskningsmiljøene, samt i næringene Norge har bygget fra bunnen.

Det som mangler, er at noen løfter blikket og spør hva Norge faktisk er best på. For en havnasjon burde ikke det være et vanskelig spørsmål. Norge er globalt ledende på hav.

Havet har gitt oss velstand, og kan gi økt velstand til bistandslandene. Det bør stå svart på hvitt i stortingsmeldingen.