Dystre utsikter for torsk og makrell

-Torsken i Barentshavet er ikonisk, rett og slett. Allerede på 1400-tallet var skreien en internasjonal merkevare, og i fjor eksporterte Norge torsk for nærmere 12 milliarder kroner. På vår vakt skjer det imidlertid dramatiske ting. Siden toppen i 2013 har det bare gått en vei for torsken – nedover. Rekrutteringen er på et historisk bunnivå, og det er stadig færre ungdommer i bestanden. Samtidig er ikke torsken like produktiv som vi tidligere trodde. Det er en svært dårlig kombinasjon, slo direktøren fast i sin tale.

Han konkluderte videre med at Havforskningsinstituttet ikke har noe svar med to streker under, som forklarer hvorfor det er slik. Fiskebestander svinger i utgangspunktet naturlig. I tillegg kommer påvirkninger fra klimaendringer og ikke minst fiskeriene. Nils Gunnar Kvamstø slo fast at fiskerne i utgangspunktet kan følge etter torsk på flyttefot et lite stykke, mens det er verre for et fiskebruk å flytte til nye havner. Hvor fisken svømmer og hvor store ressursene er får innvirkning både på ilandføring, flåtestruktur, kvoteforhandlinger, priser og etterspørsel, slo han fast.

I talen var direktøren også innom Norges nest største fiskeriressurs, makrellen, som er i den samme dårlige situasjonen som torsken. I 2014 var gytebestanden til makrell beregnet til å være nesten 13 millioner tonn. I år har forskerne funnet ut av bestanden av makrell er på rundt 2,7 millioner tonn – som er under bestanden sin kritiske grense, slo Kvamstø fast i sin Havtale, som la til at han kunne fortalt lignende historier om andre arter.

-Vi mennesker har stor påvirkning på det som nå skjer. Men dermed har vi også mulighet til å snu disse trendene. Bestandene har en imponerende evne til å regenerere seg, om de får muligheten til det. Havforskerne skal ha kontroll på biologien. Det på land ligg til andre å svare for. Historien har vist oss at det ikke er så enkelt, sa direktøren i sin tale.

Og med det kom han inn på fiskerisamarbeidet med russerne, som overlevde den kalde krigen. Men nå er redningstauet som knytter norske havforskere sammen med sine russiske kollegaer, svært tynnslitt, og om det ryker helt er det fullt mulig å løse dette på kort sikt. Men på lengre sikt er det ikke bra at to land deler en bestand og ikke deler forvaltningen av den, mener direktøren.

-Derfor må krig og konflikt inn i risikovurderingen også av de levende marine ressursene, og dette er en joker i systemet som vi i langt større grad må forholde oss til i fremtiden, Nils Gunnar Kvamstø i sin tale.