Kronikk
En fisker ser en fjord – alle fiskerne ser alle fjordene
Vi står i en situasjon der vi vet mindre om havet – samtidig som havet endrer seg raskere enn noen gang. Men én ressurs er både stabil og underutnyttet: den norske fiskeflåten.
Fagsjef, FHF.
Administrerende direktør, FHF.
Havet forandrer seg. Temperaturene stiger, arter flytter på seg, og gyteområder som var stabile i generasjoner, viser nye mønstre. Samtidig er ressursene til havforskning og tokt begrenset.
Ute i havetog på fjordene sitter fiskerne på enorme mengder informasjon. Ekkolodd, sonarer og elektroniske fangstlogger danner hvert døgn datasett som, dersom de ble delt og strukturert, kunne gi et langt mer presist bilde av tilstanden i norske fiskebestander enn vi har i dag.
Derfor utlyser FHF nå et forskningsprosjekt på inntil 10 millioner kroner for å utvikle et system som gjør det mulig å hente ut, dele og analysere disse dataene på en trygg og standardisert måte.
Havet endrer seg – metodene må følge etter
De siste årene har vi sett hvordan oppvarming og havstrømsendringer har flyttet store deler av torsk, hyse, sild og snøkrabbe nordover og vestover, mens kongekrabben vandrer sørover. Forvaltningen baserer seg i dag i stor grad på toktdata og modeller, men dekningen i tid og rom er begrenset.
Fiskerne, derimot, er til stede hver dag – langs hele kysten, året rundt. De ser endringene i sanntid.
Om disse observasjonene og instrumentdataene kan deles på en felles digital plattform, får forskningen et datagrunnlag som langt overgår dagens kapasitet. Slik kan næringen selv bidra til å sikre at ressursforvaltningen bygger på oppdatert og reell kunnskap om havet – ikke bare modeller.
Fra føre-var til kunnskaps-basert presisjon
Når forskningen ikke har kapasitet til å følge alle bestander, må forvaltningen bruke føre-var-prinsippet. Det betyr ofte lavere kvoter og større usikkerhet.
Med et felles system for deling av data kan vi redusere denne usikkerheten – og samtidig bygge tillit.
Fiskerne får se hvordan deres egne observasjoner faktisk brukes i forskningen. Forskere får tilgang til flere datapunkter og høyere oppløsning i tid og rom, og får innsikt i verdien i et slikt utvidet samarbeid. Forvaltningen får et bedre grunnlag for beslutninger.
Resultatet kan bli mer presise kvoter, mer bærekraftige uttak – og større legitimitet i hele systemet.
Et digitalt løft – og et tillitsløft
Dette handler ikke bare om teknologi. Det handler om tillit.
Mange fiskere har lenge etterlyst muligheten til å bidra mer direkte til kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for kvoter og reguleringer. Nå gjør digitalisering, KI og raske dataoverføringer det mulig.
Da må vi samtidig bygge strukturer som sikrer personvern, datasikkerhet og tydelig eierskap til informasjonen.
Om vi lykkes, vil Norge kunne etablere en modell som vekker internasjonal interesse – der næring, forskning og forvaltning jobber sammen om å forstå havet bedre.
Fra individ til fellesskap
En fisker ser en fjord. Men når alle fiskerne deler dataene sine, ser vi alle fjordene og våre egne havområder – samtidig.
Det er denne kollektive innsikten som kan bringe norsk fiskeriforvaltning inn i en ny tid.
En tid der samarbeid og kunnskapsdeling blir selve nøkkelen til bærekraft og forutsigbarhet.
