Kystfiskarlagets leder er tilbake
Etter en lang og alvorlig sykdomsperiode, og sakte opptrapping av arbeidsoppgaver er kystfiskerlagets leder tilbake for fullt.
Publisert
Sist oppdatert
19. juli i fjor ble Tom Vegar Kiil rammet av alvorlig sykdom og måtte tre tilbake fra lederrollen i Norges Kystfiskarlag. Det som fulgte var en lang og krevende periode, men nå er han tilbake for fullt, skriver Kystfiskarlaget i en pressemelding
Alice Roseth Helleberg ble uventet kastet inn i rollen som fungerende leder og bar ansvaret gjennom en periode som ikke akkurat var preget av ro og stille farvann for norske fiskere. Fra nyttår begynte overlappingen gradvis, med Kiil tilbake i møter etter dagsformen og med økt deltakelse bit for bit, både for å lette trykket på Helleberg og for å venne seg til tempoet. Fra 20. april tok han over roret igjen.
– Det er ingen selvfølge at man kommer tilbake etter noe slikt, og jeg føler takknemlighet hver eneste dag. Men nå er jeg her igjen, både fysisk og kognitivt på topp, og mer motivert enn noensinne til å kjèmpe for fiskerne langs kysten. Det føles utrolig godt, sier Tom Vegar Kiil.
Noe av det Kiil tar med seg fra denne perioden er verdien av å jobbe i tospann. Erfaringen fra det siste halvåret har vist hvor mye sterkere organisasjonen står når flere er ute og representerer og arbeider side om side, og det er en arbeidsform Kystfiskarlaget vil fortsette med der det er mulig og formålstjenlig.
Kiil trekker frem verdien av å kunne få være med og delta etter evne og muligheten til å være til stede på reguleringsmøtet med såpass redusert kapasitet var utrolig byggende mentalt. Han er ikke i tvil om hvem som fortjener æren for at organisasjonen holdt kursen mens han var ute.
– Alice gjorde en formidabel jobb i en situasjon ingen hadde planlagt for. Vi har en sterk administrasjon som har gjort sitt til at dette har fungert. Jeg var klar over at vi hadde dyktige folk både i administrasjon og styre, men den stoltheten jeg har følt på i perioden tror jeg ikke noen forstår.
– Det å lede en organisasjon med slike folk som reiser seg til kamp straks det er behov gir meg stor tro på fremtiden. Det er ekstra gledelig å være vitne til at medlemsveksten til organisasjonen har fortsatt, også i perioden jeg har vært borte. Jeg vil få takke, både på egne og organisasjonens vegne for den innsatsen som er lagt ned mens jeg var syk.
– Steike no ska vi trøkke te, avslutter han.
