Oslofjorden er ikke døende, men i endring

Kronikken er skrevet av tidligere forskere ved Havforskningsinstituttet med bred faglig bakgrunn i havklimaforskning, fiskeriteknologi, havforvaltning og økosystemdynamikk. En forkortet versjon er tidligere publisert i Klassekampen.

29. juli 2025 la regjeringen frem tiltaksplan for å bedre miljøtilstanden i Oslofjorden. Regjeringen stilte med tre ministre i pressekonferanse om saken.

Statsminister Jonas Gahr Støre slo fast: «De største belastningene som Oslofjorden lider under i dag, kommer fra avløp, jordbruk og fiskeri. Dersom vi skal klare å bedre tilstanden i Oslofjorden, må alle sektorer med og de må jobbe godt sammen.» 

Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss fulgte opp: «Økosystemet i Oslofjorden er under betydelig press, og det er behov for omfattende og samordnede tiltak på tvers av sektorer for å snu den negative utviklingen vi har sett i fjorden. Vi innfører nå nullfiskeområder i Oslofjorden for å gi økosystemet best mulig sjanse for å hente seg inn, samtidig som vi arbeider på tvers av sektorene for å bedre miljøtilstanden i fjorden.»

Og til sist kom Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen: «Tiltakene vi nå vedtar for Oslofjorden, vil bidra til at også kommende generasjoner vil få glede av en ren og rik Oslofjord. Dette er tiltak som er helt nødvendige for å la fiskebestander og livet på fjordbunnen få bygge seg opp igjen.» 

I oppsummeringene fra Regjeringens og Miljødirektoratets nettsider slås det fast, slik som statsministeren uttalte, at «De største påvirkningene på fjorden kommer fra avløp, jordbruk og fiskeri», og la det med en gang være sagt at forskere fra NIVA og Havforskningsinstituttet har levert solid og overbevisende dokumentasjon på økt tilførsel av nitrogen i vannmassene i Oslofjorden. Reduksjon i nitrogentilførselen til Oslofjordens økosystem er derfor et viktig virkemiddel for å bedre økosystemet på de laveste trofiske nivåene (planktonnivåene) samt bunnflora og -fauna.

Men samtidig påpekes det at «fiskeritiltakene som har vært innført etter 2019 for å styrke kysttorsken ikke har hatt ønsket effekt». Allikevel er det regjering og miljømyndigheters logikk ut ifra denne situasjonen å ordinere høyere doser av samme medisin, altså å «innføre nullfiskeområder i Oslofjorden for å gi økosystemet best mulig sjanse for å hente seg inn…».

Feil diagnose og feil medisin

Her må vi først ta fatt i diagnosen som feil, og følgelig blir den forordnede medisineringen mislykket av to grunner: 

For det første eksisterer torsken i Oslofjorden og Skagerrak i et integrert samspill med Nordsjøens komponenter av torsk på en større skala. Det har kollega Odd Aksel Bergstad nylig vist i en kronikk i Fiskeribladet 28. august 2025. Det er derfor svært vanskelig å gjøre pålitelige bestandsberegninger for komponenten av «fjordtorsk» i Oslofjorden separat fra bestandsberegningene av torsk i det større tilliggende økosystemet i den østlige delen av Nordsjøen. Slike separate detaljberegninger gjøres da heller ikke av Det internasjonale havforskningsrådet – ICES (se Bergstads kronikk i Fiskeribladet «Er vi bekymret nok for torsken i sør?» 28. august 2025 for nærmere detaljer).

Virkningene av klimaendringer er ikke scenarier for fremtiden, de har allerede skjedd og fortsetter å utvikle seg «i feil retning»

For det andre, og det er denne kronikkens hovedanliggende, effektene av klimaendringene på Nordsjøens økosystemer og fiskebestander er neglisjert i beslutningsgrunnlaget for en mulig bedring av miljøforholdene i Oslofjorden. Dette til tross for at det er vel dokumentert i primærlitteraturen gjennom mer enn 20 år hvordan fiskebestandene i Nordsjøen, og da særlig torsk, allerede har endret seg som følge av klimaendringene, og hvordan det forventes at de videre klimaendringene vil fortsette denne utviklingen.

Mottak raser mot tiltakene:

– Går baklengs inn i fremtiden

De tradisjonelle fiskeartene i norske fiskeriområder, fra Nordsjøen i sør gjennom Norskehavet og til Barentshavet i nord er det vi kaller boreale eller kald-tempererte arter, eksempelvis torsk, hyse, sei, kveite og sild. Den sørligste utbredelsen av slike fiskearter finner vi i Nordsjøen. Sør for Nordsjøen blir det for varmt for kald-tempererte fiskearter. Her er det mer varmekjære tempererte arter som overtar slik som sardiner, ansjos, lysing og havabbor. De kald-tempererte artene har sin naturlige utbredelse nord til den arktiske delen av Barentshavet. Herfra blir det for kaldt for de kald-tempererte artene, og arktiske arter, slik som polartorsk, overtar. 

Med de globale klimaendringene gjennom de siste 50 årene har det foregått en storstilt forflytning av fiskearter av alle typer i Atlanterhavet fra tropiske arter omkring ekvator til arktiske arter nær Polhavet. Alle arter har flyttet seg litt nordover for å justere for den økende globale temperaturen. Mens flora og fauna på land også kan kompensere temperaturøkningen ved delvis å forflytte seg til kaldere nivåer i høyden, er marine arter i det alt vesentlige begrenset til horisontal forflytning nordover for å justere for den økende temperaturen i havet. Det skyldes den særegne strukturen og virkemåten til marine økosystemer.

De ulike komponentene av Nordsjøtorsken var i den kalde perioden på 1980-tallet fordelt ut i hele Nordsjøbassenget fra Den engelske kanalen i sør til Vikingbanken i nord på grensen ut mot Norskehavet. Komponenten i Den engelske kanalen utgjorde den sørligste delen av Atlantisk torsk i nordøst-Atlanteren.

Siden 1980-tallet har det gradvis foregått en betydelig reduksjon i tilveksten («rekruttering») og bestandsstørrelsen av torsk i Nordsjøen og en omfattende innskrenkning i utbredelsen av leve- og gyte-områdene samtidig som havtemperaturen har økt. Hovedgytefeltene er i dag avgrenset til de nordligste delene Nordsjøen. I Den engelske kanalen, i den sørlige delen av Irskesjøen og i den sørligste delen av Nordsjøen er gytefeltene forsvunnet. Samlet sett har tempererte arter fra sør i økende grad etablert seg i Nordsjøen de siste 20 – 30 årene, mens de kald-tempererte fiskebestandene i Nordsjøen vist en nedgang siden 1980-tallet, og dette gjelder altså i særdeleshet torsk.

Det er identifisert to ulike mekanismer som har ført til reduksjon i bestanden av Nordsjøtorsk.

Hoppende glade for nullfiskeområder

Den første er knyttet til mattilgangen for torskelarvene, og er en indirekte effekt av et varmere hav. Torskelarvene er avhengige av vårgytende dyreplankton som raudåte (Calanus finmarchcus) for god overleving. Nordsjøens marine økosystem får tilførsel av raudåte fra Norskehavet. Siden 1980-tallet er denne tilførselen svekket som følge av klimaendringene, og de siste tiårene finnes raudåten i vesentlige mengder kun i den nordligste delen av Nordsjøen. Både i den sørligste delen av Nordsjøen og i den østligste delen inkludert Skagerrak er raudåten kraftig redusert. 

Denne første mekanismen er en indirekte følge av temperaturøkningen og påvirker mattilførsel og overlevingen på larvestadiet. Geografisk har denne svekkelsen av mattilgang for larvene altså fått følger for de sørligste torskebestandene: i Den engelske kanalen, i den sørlige delen av Irskesjøen, men også i Skagerrak har tilførselen av vårgytende dyreplankton blitt svekket i samme periode. Klimaendringer og påfølgende forandringer i planktonsamfunnet gir mindre mat for torske- larvene og – yngelen og dermed dårligere overlevelse. Dette er den direkte årsak til den svake tilveksten av torsk i området.

Den andre mekanismen er direkte knyttet til temperaturen, og virker på den voksne gytefisken under modningen fra høsten til gytingen på vårparten. Her finnes det en kritisk omgivelsestemperatur for gytebestanden på ca. 9,5 ⁰C. Når vintertemperaturen overstiger denne grensen, stopper naturlig modning og gyting opp for torsk. Mens mattilgangen for fiskelarvene har ført til en gradvis svekkelse av bestanden over lengre tid, er den direkte virkningen av høyere temperatur på gytebestanden umiddelbar. Modning og eggproduksjon forløper greit opp mot den kritiske temperaturen, men slår så dramatisk inn ved temperaturer over denne grensen. 

Dette har allerede skjedd i den vestlige delen av Den engelske kanalen og i den sørligste delen av Irskesjøen. Området for torsk i Skagerrak er svært nær denne kritiske temperaturen. Modellert utvikling av havtemperaturen i Skagerrak viser at kritisk temperatur for torskeeggproduksjon vil være passert innen 30 år. 

Det er på tide å innse realitetene 

Oppsummert er kald-tempererte fiskearter, og i særdeleshet torsk, i Nordsjøen allerede under klimapress, og nye tempererte arter er på vei inn i økosystemet. Det faktum at tempererte arter som sardin og ansjos har etablert bestander i Oslofjorden er en bekreftelse på torskens retur, da disse artene ikke normalt sameksisterer. Også økningen i forekomstene av havbrisling i Oslofjorden, en annen temperert art fra sør, bekrefter ytterligere dette bildet. Havbrislingen har hatt sitt kjerneområde for gyting i den aller sørligste delen av Nordsjøen. I Oslofjorden er det nå registrert betydelige forekomster av havbrisling.

Klimapresset på torsk i Oslofjorden og langs Skagerrak-kysten utgjør den klart viktigste faktoren i den observerte negative utviklingen i bestanden og rekrutteringen til denne. Det ikke er mulig å endre på dette faktum. Virkningene av menneskeskapte globale klimaendringer er allerede kommet for langt til å kunne restaurere den ikoniske torsken i denne delen av Nordsjøen. Og begrensninger i rekefisket – «nullfiskeområder» – har ingen virkning på torsken, siden trålteknologien med sorteringsrist holder torsken effektivt ute av trålen som mulig bifangst. 

Det beste vi kan er å innse at det marine økosystemet er i endring, at det kommer til å fortsette å endre seg og tilpasse oss den nye faunaen i Oslofjorden og i Skagerrak.