Jakten på påskeeggene

Egghåven senkes ned i vannet. Den samler opp egg i alle farger og størrelser. Mange så små at de fleste ikke ser dem. Men det gjør havforskerne. Med lupe og kamera dokumenterer de fiskeeggene, før de tar DNA-prøver for å se forskjell på de aller minste av dem.

Disse eggene er første spor i jakta på fakta: hvordan står det til med de kystnære bestandene våre? For å se hele bildet, må vi bruke både mikroskoper, modeller og de små grå.

Overvåker eggene til fisken

Arbeidet begynte som en kartlegging av gytefeltene til kysttorsk. Nye metoder gjør at havforskerne nå kan dekke inn en rekke andre arter i tillegg. For hvordan går det med de kystnære bestandene av torsk, hyse, lyr, sei og hvitting? 

I dag har denne kartleggingen blitt en av våre aller viktigste overvåkinger av gytefelt.

– Det er de yngste eggene vi er mest interessert i. Desto yngre de er, desto kortere distanse har de flyttet seg.

– Når vi setter alt sammen: artene vi har funnet, mengden av egg og hvor de driver, det er først da vi kan si mer om gytefeltene og hvordan de utvikler seg, sier forskningssjef Sigurd Heiberg Espeland.

Leter i alle kriker og kroker

Men for å sette hele puslespillet sammen, må vi først finne alle bitene. Det krever at vi er på riktig sted, til riktig tid.

Om bord på «Prinsesse Ingrid Alexandra» hentes det prøver fra fjordene i Nordland. «G.M. Dannevig» er i gamle Hordaland for å gjøre det samme. Stasjonene langs kysten er forhåndsbestemt og skal besøkes med noen års mellomrom. Havforskerne har hentet inn tusenvis av fiskeegg bare i år.

Fiskene er også synlige på et ekkolodd, så hvorfor kan ikke forskerne bare bruke det? Det krever at de er på riktig sted, til riktig tid. Havforskerne trenger også biologiske prøver for å bekrefte hvilken art de ser. Derfor er det enklere kun å ta biologiske prøver. Det er her egghåven kommer inn i bildet.

I en fjord i Nordland senkes den til 50 meters dyp der det er mulig. Hver maske i håv-duken er maks en halv millimeter stor, for håven skal samle noen av havets minste beboere: egg, små-alger og zooplankton.

Det er fremdeles snø på fjellene, og naturen i nord er like mektig som alltid. Været skifter nærmest like fort som prøvene kommer inn på dekket til «Prinsesse Ingrid Alexandra».

Marianne Petersen har gått halve delen av sitt skift på tolv timer. Hvert kvarter kommer de til en ny stasjon. Her blir det tatt nye eggprøver. Alle eggene skal analyseres og artsbestemmes. Det kan være flere hundre egg i hver prøve. 

Alle eggene legger havforskerne på sprit for å bevare dem, etter de er undersøkt under lupen. Petersen jobber med plankton og er vant til å se de minste skapningene i havet. Men noen egg er rett og slett umulig å artsbestemme for marinbiologen. Mange fiskearter, spesielt torskefiskene, gyter egg av noenlunde samme størrelse og uten spesielle kjennetegn. Disse må til genetisk analyse for å artsbestemmes. Det er neste spor i jakten.

– Hele prøven spyles forsiktig ned i et beger før den overføres til et tellekammer. Da kan vi gå gjennom prøven renne for renne, og plukke de eggene vi finner, sier hun.

Heldigvis går de innaskjærs. Mikroskopet er ingen god venn av hverken sjøsyke eller sjøbein. Arbeidet i fjordene er drøm i forhold til Nordsjøen i storm.

– Litt roligere forhold gjør det litt lettere og hyggeligere å plukke eggene. 

Har vært i alle landets fjorder

I de nordnorske fjordene flytter «Prinsesse Ingrid Alexandra» seg fra stasjon til stasjon. Litt som en vandrer uten hjem, driver også eggene rundt i vannmassene etter at fisken har gytt. Det samme gjør larvene som har blitt klekket fra eggene. 

Disse fiskeeggene og -larvene har egentlig et hjem. De lever i sitt gytefelt.

Men er gytefeltet bare det stedet eggene gytes, eller der larvene bunnslår? Og kan vi ha en bredere tilnærming til gytefelt? Akkurat det prøver Espeland å finne mer ut av.

– Tradisjonelt sett er et gytefelt et område hvor fisken gyter, basert på at det fanges gytemoden fisk. Men hva om vi inkluderer stedene hvor eggene driver etter gyting? Da blir det vanskelig å sette grensene. For det er en sammenheng mellom gytefeltene og oppvekstområdene.

For fisken kan gjerne gyte på ett sted, men leve og spise et annet sted. Derfor vil Espeland at vi ser det i et større perspektiv.

Cellene har bare delt seg noen få ganger

På Vestlandet er havforskerne om bord på «G.M. Dannevig» fremdeles på eggjakt. 

Og de vil helst ha de nygytte eggene, som ikke har hatt tid til å drive bort fra gyteområdet.

Tenk deg en klinkekule. Under et mikroskop ser et fiskeegg slik ut. Bare en brøkdel av størrelsen. Akkurat som klinkekulene, er fiskeeggene perfekte runde kuler i forskjellige størrelser. Hos noen arter er detaljene så tydelige at forskerne lett kan se hvilken art det er.

Andre kan ikke en gang våre skarpeste taksonomer og marinbiologer finne ut av bare med blikket. Mange arter har overlappende gytetider og egg med overlappende størrelsesfordeling. Tidlig i utviklingen er eggene oftest uten særkjennetegn.

Eggene fra torsk og hyse er slike egg. De krever at vi tar genetiske prøver av dem. Hanne Sannæs er molekylærbiolog og laboratorieleder for laboratoriet ved forskningsstasjonen vår i Flødevigen. Og eggene har hun stålkontroll på.

De yngste eggene har kanskje bare delt seg to ganger. Da har de fire celler. Dette er eggene forskerne helst vil ha. Til sammenligning inneholder menneskekroppen et sted mellom 30 og 40 billioner celler.

– I begynnelsen av prosjektet diskuterte vi, litt tilfeldig, hvor vanskelig de yngste eggene var å skille. Dette ble på den tiden kun gjort visuelt. Eggene fra hyse og torsk er helt umulig å se forskjell på, og vi ble enige om å teste ut genetikk som verktøy for å løse dette problemet, sier Sannæs.

Etter at hun er ferdig med Vestlandsturnéen, drar hun tilbake til genetikklaben. Her skal de plukke ut hvert enkelt egg av glassene med en pipette og hente ut DNA. De har også kjøpt en egen robot, som skal gjøre jobben mer effektiv.

– Jeg tror nesten vi har mer enn tidoblet effektiviteten i denne metoden siden vi startet i 2007, sier hun.

Vil slippe virtuelle egg i en «digital strøm»

Men jobben er ikke ferdig enda.

Et annet sted på Sørlandet skal det skje en helt annen prosess. Det er det tredje sporet. Når havforskerne har samlet og identifisert alle eggene som fiskene har gytt, så skal vi sleppe dem selv for å se hvor de ender opp. Virtuelt. I vår egen strømmodell. 

Den er basert på Norkyst-modellen, men med litt flere detaljer slik at de fleste fjordarmer og sund kommer med. Og med den kan HI-forsker Jon Albretsen simulere hvordan eggene driver i sjøen. 

Noen egg vil bli værende omtrent på samme stedet. Andre vil drive utover store områder. Noen egg tilhører en lokal stamme. Andre kommer langveisfra.

– Fra hver stasjon slipper vi «virtuelle fiskeegg». Da kan vi vite mer om hvordan de sprer seg i forhold til tidspunktet de har vært i vannet, sier Albretsen.

I motsetning til de svømmedyktige fiskelarvene er eggene helt passive.

Og skjebnene deres er helt avhengige av strømmene de flyter i.

– Etter at jeg har sluppet dem sender jeg beregningene til Sigurd, slik at han kan vekte det mot hva de faktisk har funnet og sette funnene inn i en større sammenheng.

Summen av tusenvis av øyeblikksbilder

Modellene er et forsøk på å finne ut mer om sammenhengen mellom fiskens gyte- og oppvekstområder.

For det er modellene, genetikken og de biologiske prøvene som syr sammen sporene til helheten som Espeland egentlig jakter på. Den detaljerte oversikten over gyte- og oppvekstområdene til de kystnære bestandene våre.

– Datasettet vårt med gytefelt er et av de mest brukte datasettene vi har, så det er ingen tvil om at dette er noe som opptar mange.

Norge har en lang kyst, med mange fjorder. I 2019 hadde havforskerne dekket alt. 

Svakheten er at de ikke kan være alle steder på en gang – så datagrunnlaget blir summen av tusenvis av øyeblikksbilder. I dag rullerer de på hvor de er og når. Målet er å dekke 15 prosent av kysten årlig.

Gytekartleggingstoktet er en primær datakilde for levering av kartlag for gytefelt til arealforvaltning i kystsonen.