Kronikk
Ser ikke økosystemet for bare torsk
Null-fiske skal gi beskyttelse av topp-predatorer, og bidra til mer balanse og mer robuste økosystemer, svarer NIVA-forskere i denne kronikken.
Svein Sundby og tre andre tidligere forskere fra Havforskningsinstituttet kritiserer begrensningen av fisket i Oslofjorden for å bygge på feil diagnose og være mislykket medisinering. Hovedargumentet deres er at klimaendringer gjør det umulig å få tilbake torsk i Oslofjorden, og da er det heller ikke nødvendig å gripe til tiltak overfor fiskeriene.
Bakgrunnen er at regjeringen la frem en bredt anlagt tiltaksplan for Oslofjorden i 2021. Den har utløst stor aktivitet med å planlegge og gjennomføre tiltak. Innenfor landbruk og håndtering av kloakk i kommunene, er det svært mange som må gjøre en innsats for å kutte utslipp av næringssalter.
Årsaken er at særlig nitrogen bidrar til overgjødsling og vekst av fintrådige alger («lurv»). Lurven gror gjerne over bunnvegetasjon, og når den opptrer i store mengder kan den bruke opp oksygen i bunnvannet når den råtner. Ofte flyter lurven opp og danner matter i vannoverflaten.
Det kom ikke nye tiltak overfor fiskeri i 2021 fordi det var både faglig usikkerhet og politisk uenighet om hva som burde gjøres. Isteden skulle det utredes. Både Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet har senere levert rapporter som har stilt diagnose for Nærings- og fiskeridepartementet, som foreslo «medisinering» i januar i år.
Etter å ha mottatt over 250 innspill, vedtok det samme departementet bl.a. å opprette tre områder hvor fiske etter alle arter er forbudt, både for yrkesfiskere og fritidsfiskere. Dette kom fire år etter at startskuddet gikk for en stor dugnad fra alle andre sektorer.
Sundby og hans medforfattere argumenterer med at effekten av klimaendringene på torsk er betydelig, og at klima er neglisjert i beslutningsgrunnlaget. Klimaendringene forandrer hele økosystemet, ikke bare torskens utbredelse. Økt temperatur og økt nedbør vil forverre problemer vi ser i dag. Og når nye varmekjære arter erstatter de naturlig tilhørende, kan vi ikke lenger stole på at det vi vet om koblinger i økosystemet og effekter av tiltak vil holde framover. NIVA har derfor også påpekt at klimaendringer ikke er godt håndtert i den nåværende planen.
Men betyr det at det er feil å begrense fisket? Havforskningsinstituttet har nylig forklart i Fiskeribladet at torsken i sør, som Sundby og kollegaer skrev om, viser sikre tegn på fiskeripåvirkning. Oslofjordplanen har imidlertid som mål å restaurere økosystemet. Riktignok er torsk en viktig art, både biologisk og i mye av argumentasjonen for å få en frisk fjord, men bekymringene for fiskepresset dreier seg om langt mer enn torsk. Topp-predatorer, som torsk, har stor betydning for marine økosystemer. De er med på å holde systemet i balanse ved å regulere samspillet mellom arter.
Ett eksempel er når torsken forsvinner og artene som den spiser, som leppefisk, får øke ukontrollert i antall. Arter av snegl som tidligere beitet på lurven, og dermed holdt denne i sjakk, blir nå spist opp av leppefisk. Det forverrer problemet med lurv. Eksempelet illustrerer at effekter forplanter seg i økosystemer og at årsaken til ett problem, som lurv, kan skyldes flere forhold. God kunnskap om økosystemet og hvordan ulike menneskelige påvirkninger virker sammen, er derfor sentralt for å stille den rette diagnosen.
NIVA har presentert seks kritiske tiltak for å redde Oslofjorden. Nullfiske-områder og restaurering av ødelagte naturtyper er to av disse, som henger tett sammen. Ved null-fiske er tanken at en beskyttelse av topp-predatorer skal bidra til at vi på sikt får mer balanse i sammensetningen av arter og mer robuste økosystemer.
En vesentlig innvending mot Oslofjordplanen er at tiltakspakken den la fram ikke er godt nok utredet. Vi får rett og slett ikke vite om tiltakene gjør at vi får en ren og rik fjord, som er planens visjon. Stortinget har bedt om følgeforskning som kan gi kunnskap for vellykket oppbygging av økosystemene over tid.
NIVA anbefaler bl.a. at man arbeider mer med å forstå økosystemet og samvirkende effekter på det, at man lager mer presise mål for hva slags tilstand som ønskes for økosystemet, og at man utreder bedre hva som kan oppnås med tiltak, enkeltvis og i kombinasjon.
Den nåværende planen har satt i gang mye og utløper ikke før utgangen av 2026. Regjeringen har derfor et drøyt år på seg til å skaffe et bedre grunnlag for å lansere en Oslofjordplan 2 som både målretter og prioriterer innsatsen bedre i et arbeid som må ha et langsiktig tidsperspektiv.
