DEL

KRAV, Friends of the Sea og Marine Stewardship Council er størst på miljøsertifisering av norsk sjømat. Men det er stor skepsis til ordningene. Manglende kontroll av sertifiserte virksomheter åpne for hvitvasking av svart fisk. Nå vedgår KRAV at de må gå gjennom eget regelverk som følge av forhold påpekt her i Kystmagasinet.


( 17.11.2009 )

[raw]

I en artikkel i vår påpekte Kystmagasinet at svenske KRAV som blant annet økosertifiserer sjømatprodukter lovet atskillig mer enn de kunne holde på fiskeprodukter i salg hos ICA-kjeden. Vi utfordret KRAV til å spore ett av produktene. Etter mange måneder, har norske Debio som nå representer KRAV i Norge blitt satt på saken og kommet med en redegjørelse.

 

Vil gjennomgå regelverket
Assisterende leder i Debio, Morten Ingvaldsen skriver til Kystmagasinet:
– KRAV/Debio vil gjennomgå teksten i regelverket for å se om det er behov for presiseringer. Vi vil også skjerpe kontrollen med at tekst på forpakninger hos produsenter er i samsvar med regelverk og sertifiseringsbetingelser. Vi kan imidlertid ikke se at ICA i dette tilfellet har begått feil, selv om teksten åpenbart kan tolkes på en annen måte enn det som er intensjon og betingelser i regelverket, skriver Ingvaldsen. Bakgrunnen for gjennomgangen er at det på produkter til salgs hos ICA sto følgende tekst:

 

”Fiskfartygen kan også positionsbestämmas, vilket innebär att KRAV hele tiden kan kontrollera att de bara fiskar där det er tillåtet. Den fisk som sedan säljs i butik kan givetvis spåras tilbake till fiskflåten”

 

Kunne ikke spores til fartøy
En slik påstand oppfattet Kystmagasinet som at fisken i pakken kunne spores tilbake til et fartøy som kunne posisjonsbestemmes. Nå bekrefter Debio på vegne av KRAV at fisken i det aktuelle produktet var fisket av KRAV-sertifiserte båter som leverer til Gunnar Klo AS i Vesterålen. Disse fartøyene har ikke sporingsutstyr om bord som gjør det mulig å posisjonsbestemme disse.

 

Med henvisning til KRAV sitt regelverk skriver Ingvaldsen videre:
I KRAVs regelverk, pkt. 17.4.1.6 System for positionsrapportering, er regler for posisjonsbestemmelse av fartøy beskrevet. Det er disse reglene fartøyene forplikter seg til å overholde, og som de kontrolleres og sertifiseres etter.
Det framgår der at fartøy mindre enn 12 meter, og fartøy som returnerer til utgangspunktet (hemmahamnen) innen 24 timer etter utgang (påbörjat fiskeresa) er unntatt fra kravet om VMS-utrustning eller tilsvarende. Det er slike fartøy det er snakk om i denne sammenheng.

 

  

Den canadiske forskeren Peter Shelton ser framveksten av økomerkene som et resultat av sviktende myndighetskontroll innen fiskeri.


Fartøyenes størrelse, og 24-timersregelen, hindrer dem i å gå lenger ut enn det sertifiseringsbestemmelsene tillater. Som vi har redegjort for tidligere, må “hele tiden” i ICAs tekst forstås slik at kontroll av posisjon, dvs. fangstid i forhold til 24-timersregelen, hele tiden kan gjøres i ettertid når tidspunkt for utreise og for landing av fangsten er kjent.

 

Fisk i butikk kan i slike tilfeller ikke spores tilbake til det enkelte fartøyet, men til fiskeflåten som er sertifisert, og til det partiet de sammen leverer. Det er også dette som står på ICAs forpakning som du henviser til (… kan givetvis spåras tilbake till fiskflåten), forklarer Ingvaldsen.

 

Innholdet i den aktuelle forpakningen som Kystmagasinet i april oppfordret KRAV til å spore tilbake til de posisjonskontrollerte fartøyene er det nå fastslått at kom fra Gunnar Klo AS Vesterålen. Senere i høst skal Debio ha en revisjon hos bedriften og de vil da sjekke hvilke fartøyer fisken kom fra. Da vil prosessen med å spore fisken ha tatt rundt et halvt år.

 

Slappe krav til dokumentasjon
Markedssjef Edgar Ripman i Norges Råfisklag/Informasjonsutvalget for reker er involvert i arbeidet med å få KRAV – sertifisert de havgående reketrålerne som opererer i Råfisklagets distrikt. I en henvendelse på bakgrunn av artikkelen om KRAV sier Ripman om merkene generelt:

 

– Vi har lenge vært skeptisk til miljømerkene på grunn av deres av deres ”slappe krav” til å dokumentere lovlig fangst fra den bærekraftige og godkjente bestanden (gjelder ikke bare KRAV). Er nok et resultat av at de har knyttet sterke bånd til biologer og nærmest glemt av betydningen av en effektiv og uavhengig kontroll i fiskeriet, opplyser Ripman. Han er også svært kritisk til manglende interesse og kunnskap hos revisorene som skal sjekke at miljøkravene etterleves:

 

– Jeg har jobbet med praktisk miljøsertifisering av fiskeflåten etter standarden til KRAV, Friends of the Sea (FOS) og Marine Stewardship Council (MSC) de siste årene. Jeg er litt overrasket over hvor lite interessert/lite kunnskaper revisorene og ekspertgruppene har om kontroll og overvåkning samt dokumentasjon av fisket og førstehandsomsetningen. I verste fall kan miljømerkene være en mulig hvitvaskingskanal for svartfisk inn i markedet. Norge har nå flere sertifiserte fiskerier og scorer for eksempel helt opp mot maksimum når det gjelder fiskeriforvaltningens effektivitet. Det betyr altså at fiskerier med langt svakere kontrollregimer kan få samme miljømerke. Hvor blir det da av vår mulige differensiering og konkurransefortrinn i markedet, spør Ripman.

 

Økt fiskepress på grunn av MSC
En annen interessant problemstilling, nært knyttet til de problemer Ripman ne vner, ble nylig reist av den britiske markedsanalytikeren Martin Jaffa. I sitt siste nyhets brev rapporterer han fra et arrangement i tilknytning til Billingsgate Market i London. Der ble Peter Hajipieris, representant for sjømatprodusenten Birds Eye, spurt: Når Alaska pollock er sertifisert som bærekraftig, hvorfor er det da så få pakker med frossen pollock som er merket med MSC-logo? Han svarte at etterspørselen etter pollock nå så stor at den ikke kan dekkes inn med pollock fra sertifiserte fiskerier. De måtte derfor kjøpe inn pollock fra fiskerier som enda ikke har blitt sertifisert.

 

Denne situasjonen er et ubehagelig dilemma. Det har blitt hevdet at salget av Alaska pollock har økt kraftig på grunn av MSC-sertifiseringen. Nå er butikkene nødt til å skaffe pollock fra andre fiskerier enn de sertifiserte. At den sertifiserte pollockstammen i Alaska samtidig har falt dramatisk, enten som følge av overfiske eller sykliske endringer, har i igjen økt presset på usertifiserte pollockfiskerier. Pollockkvotene i det sertifiserte fiskeriet er nesten halvert siden 2006, og er nå de laveste siden 1977. I stor grad har pollock blitt et substitutt for Atlanterhavstorsk. Mens norske eksportører sliter i torskemarkedet har med andre ord miljømerking antakelig svekket markedsposisjonen til den sterke torskestammen i Barentshavet, samtidig som merkingen har medført økt presset på pollockstammene som flere miljøorganisasjoner nå mener står i fare for å kollapse.

 

Sviktende myndighetskontroll
Hans spørsmål er også interessant vurdert ut fra årsaken til at miljøsertifisering i stor grad har blitt en oppgave til ikke-statlige organisasjoner. Den canadiske forskeren Peter Shelton i det canadiske fiskeridepartementet gir Kystmagasinet følgende forklaring på hvorfor dette har blitt en oppgave for ikke-statlige organisasjoner:

 

– Det har blitt en stadig større interesse i samfunnet de siste tjue år for bærekraftig regulering av fiskeriene på grunn av økende bekymring for klodens begrensede mulighet til å produsere mat til en stadig voksende befolkning. Det er også kommet en anerkjennelse av at verdifulle fornybare ressurser som fiskerier kan bli eller har blitt ødelagt av overfiske og mangelfull regulering. Regjeringer, og regionale organisasjoner som er gitt rett til å regulere fiskerier, legger stadig større vekt å bærekraftige fiskerier i handlingsplaner og ulike dokumenter. FNs matvareorganisasjon FAO har opplyst at 30 prosent av verdens fiskerier nå enten er overfisket eller ødelagt.
Den omfattende svikten i tradisjonelle myndighetsstrukturer sin evne til å implementere bærekraftige fiskerireguleringer har skapt en nisje hvor miljøorganisasjoner og andre non-profit grupper nå spiller en vesentlig rolle. I senere tid har kampanjene til organisasjonene utviklet seg til å fokusere på produsenter, detaljister og konsumenter gjennom prosesser som økosertifisering, økomerking og godkjenning av fiskerier og produkter fra disse, forklarer Shelton.

 

Trengs inntil videre
Selv om mange vil argumentere som Ripman, at manglende kontroll fra sertifiseringsselskapene sin side faktisk kan åpne veien for hvitvasking av svart fisk, er Sheldon ikke i tvil om at slik situasjonen er nå, trengs sertifiseringsselskapene.

 

– Det er ikke tvil om at bærekraftige fiskerier er av ekstremt stor viktighet for alle som er implisert. Både tradisjonelle former for fiskerireguleringer og de nye prosessene med økosertifisering og økomerking og kan legge grunnlag for økt bærekraft i fiskeriene. Spørsmålet er om vi trenger begge, både myndigheter og disse ordningene. Mitt svar er at det gjør vi inntil videre. Tradisjonelle reguleringer og prosesser har ikke vist seg å være effektive nok til å håndtere problemet med overfiske, fastslår Shelton overfor Kystmagasinet.

Den canadiske forskeren Peter Shelton ser framveksten av økomerkene som et resultat av sviktende myndighetskontroll innen fiskeri.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.