DEL

År om annet har fiskere klaget over at garna blir fulle av råtnende sild. Antakelsen har vært at et fartøy har dumpet silda. Rett, eller kanskje ikke, skriver Engø i sin kommentar i Glefs i Kystmagasinet 4.


( 15.06.2012 )

[raw]

Trengingsforsøk gjort av havforskere viser at om nota fylt med 800 tonn sild sprenges, vil sannsynligvis 250 – 300 tonn, ende opp død og råtnende på havbunnen. Det samme hvis et fartøy trenger silda for mye før den slippes.

Fiskerne som har fått garna fulle, har bannet og steikt, og sluppet å snike småtorsk over ripa. Ikke vet jeg hvor mye som trenges og slippes i løpet av et år, verken av makrell, sild eller annen pelagisk fisk. Under sildefisket er det mindre slipping av fangst enn på makrellfisket. En bekjent på en større ringnotbåt forklarte det slik på telefonen:

 

– Sild, – tja, kanskje vi slipper ett kast i året. Men makrellen er det verre med. Der slipper vi nok to, tre kanskje fire kast i året.  Vi må være forsiktig med trengingen. Kystvakten er jo ofte rett i nærheten.

Fiskere er vel som folk flest. En har lett for å trå litt ekstra på pedalen der en ikke tror politiet lurer med lasermåler. Noen vil nok fristes til å trenge litt mer enn nødvendig så lenge de ikke føler seg overvåket. Legger vi til grunn i et tenkt regnestykke, at det slippes 100 kast med 300 tonn sild, med gjennomsnittlig dødelighet på 20 prosent, så blir det liggende 6.000 tonn død sild på havbunnen. Tallet kan like gjerne være 3.000 eller 10.000 tonn.

 
Slippes det 400 kast med 200 tonn makrell, med en gjennomsnittlig dødelighet på 30 prosent, blir det liggende 24.000 tonn tilbake på havbunnen. Tallet kan godt være 10.000 tonn, kanskje 50.000 tonn, alene nok til kanskje å blidgjøre islendingene i makrellstriden. Det er uansett tall som er vanskelige å forsvare moralsk.

 
Fiskerne gjør stort sett ikke annet enn det våre myndigheter har velsignet dem med i all sin tid. For i enkelte fiskerier har det vært påbudt å slippe fisk som ikke har vært egnet til konsum. Sildesalgslaget kunne gi dispensasjon for levering til mel. Likevel har det vært myndighetenes ønske, i mangel av kunnskap, at fisk skulle slippes.

Når havbunnen er dekket av råtten makrell og sild, er det sjelden snakk om bevisst miljøkriminalitet, men et resultat av forskrifter og kunnskapløs forvaltning. Noe helt annet er når det har blitt dumpet titusener av tonn med makrell rundt Shetland av britiske trålere, makrell for liten til å oppnå ønsket pris. Det er ren og skjær kriminalitet.

Miljøgrupper og aktivister har stadig fått mer å si. På godt og vondt. Ikke alle evner å differensiere eller se flere sider ved en sak. Noen vil nok etter hvert ta forskningsresultatene til sitt bryst og oppfordre til både boikott og aversjon mot notfanget fisk, selv om fiskere og myndigheter griper fatt i problemene.

Paragrafskribentene i Direktoratet, sammen med havforskerne, bør få på plass regler som kan redusere dreping ved trenging. Det vil være god førstehjelp. Først når utstyrsprodusentene kommer med nye tekniske løsninger i notfisket, eller det lages sonarer som forteller mer nøyaktig hva som befinner seg i nota, vil slipping av trengt fangst kunne forbys. Her bør forskerne samarbeide med utstyrprodusenter, store som små. Det finnes mye og god kunnskap i selskaper som Egersund Group, Scanmar og Kongsberg Gruppen og flere med.

Inntil da bør fiskerne være sitt ansvar bevisst. Det står om renommeet til norsk pelagisk fisk, ikke om hvorvidt Kystvakten ligger på lur eller ikke.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.