DEL

– Det finnes eksempler på overbeskatning av fiskebestander, men det er en kortslutning å si at den norske oppdrettsnæringen er årsaken til dette. Dette handler om svak fiskeriforvaltning. Veksten i norsk laksenæring har ikke medført økning i fisket globalt, sier Knut Olav Tveit, kommunikasjonsdirektør i FHL i forbindelse med debatten om innholdet i laksefôr.


( 17.03.2009 )

[raw]

NRK Brennpunkt sendte tirsdag kveld en svensk reprise av programmet ”Rosa Gull” som reiser spørsmål om det er bærekraftig at det brukes villfisk i fôret til norsk oppdrettslaks.

Over hele verden drives det fiske etter industrifisk for produksjon av fiskemel og olje. Dette er i hovedsak arter som enten ikke er egnet eller etterspurt som menneskemat. Fangsting har pågått i mange år og lenge før norsk fiskeoppdrett ble en realitet. Da gikk eksempelvis fiskeoljen til brensel og fiskemelet til dyreproduksjon i landbruket.  

– Av fem millioner tonn fiskemel som produseres årlig på verdensmarkedet, bruker norsk oppdrettsnæring under 10 prosent, eksempelvis 6,8% i 2007. Når vi samtidig vet at disse fiskeriene ikke har økt, på tross av økningen i norsk lakseproduksjon, skjønner alle at man ikke kan beskylde norsk laksenæring for å være årsak til eventuell overbeskatning av enkelte fiskeslag, sier Knut Olav Tveit (bildet).

Merkelig syn på matproduksjon
Han mener også at kritikken om at næringen bruker mat for å produsere annen mat er merkelig. Først og fremst fordi produksjon av laks er den desidert mest effektive måten å produsere animalsk mat på.

– Det meste av verdens kjøttproduksjon, som okse, svin og kylling, baserer seg på kraftfôr som inneholder råvarer som kunne vært spist av mennesker. Sånn sett kan man sikkert stille spørsmål ved om det er riktig å bruke korn til å lage lørdagsbiffen, men det er en annen debatt. Når vi i tillegg vet at laksen er dobbelt så effektiv som grisen til å omdanne fôr til kjøtt, burde flere enn oss kjempe for at mer av disse fôrressursene gikk til lakseoppdrett, sier Tveit, legger til at dersom fisken som brukes til mel og olje hadde vært omsettelig som mat ville den blitt brukt til nettopp det.

– Konsumfisk betales langt bedre enn industrifisk. Når fiskerne må velge å levere til mel- og oljeproduksjon, er det fordi de ikke får solgt fisken som mat, understreker han.

På verdensbasis ble det i 2008 produsert ca. to millioner tonn laksefisk. Samtidig ble det produsert 50 millioner tonn kylling og 90 millioner tonn svinekjøtt. Samlet fôrforbruk til denne produksjonen var minst 500 millioner tonn, hvorav ca 2,3 millioner (0,44 prosent) gikk til lakseoppdrett.

 

På rett vei
Utviklingen viser dessuten at næringen gjennom forskning og utvikling har klart å redusere behovet for bruk av villfisk for å produsere ett kilo laks. Mens man i 1990 trengte 4 kg villfisk, nærmer man seg nå 2 kilo. Denne positive utviklingen viser at næringen er på rett vei. Tall fra Nifes (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning) viser at man i forsøkssammenheng har klart å produsere 1 kg laks med 0,9 kg villfisk, noe som viser mulighetene for den videre utvikling.

Den miljømessige bærekraften i norsk havbruksnæring står og faller med at det høstes bærekraftig av villfiskbestandene som inngår i fôrproduksjon. Av denne grunn krever fôrprodusentene at råstoff skal stamme fra kvoteregulerte fiskerier, og at disse skal være basert på vitenskapelige råd. Det stilles derfor krav til sporing og dokumentasjon fra leverandørene av råstoff, og dette er et kontinuerlig arbeid fra fôrselskapene.

– Samtidig er det slik at fiskerinasjonene har ansvar for å regulere fiskeriene, norske fôrselskaper har ikke innvirkning på kvotefastsettelsene. Det er veldig vanskelig for norsk næringsliv å overprøve, eller kontrollere den enkelt kyststats vurderinger.

Vurdering av bærekrafthensyn
– En annen sak er at det å fastsette kvoter alltid vil være en avveining mellom økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft i de enkelte kyststater. I praksis kan det bety at man ikke nødvendigvis stanser et fiske som har vært drevet for hardt, men velger å bruke lengre tid på å bygge opp bestanden igjen for å ivareta hensyn til sosiale og økonomiske forhold, sier Tveit som peker på at denne måten å definere bærekraft på er forankret både i norsk og internasjonal lov.

Det svenske programmet går også i rette med hvordan norsk laksenæringen har presentert tallene for hvor mye villfisk det går med til å produsere ett kilo laks.

– Svenskene har rett i at dette i noen tilfeller er kommunisert ut feil. Det beklager vi. Videre har nok næringen i sin iver etter å kommunisere pedagogisk kommet i skade for å si samme ting på vidt forskjellige måter, noe som er egnet til forvirre mer enn å oppklare. Det vil vi gjøre noe med, sier Knut Olav Tveit.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.