DEL

Det er ikke så lenge siden store deler av norsk fiskerinæring forkastet Marine Stewardship Council (MSC) som et underbruk av det multinasjonale konsernet Unilever. Siden har det rent mye vann ut i havet, og norsk fiskerinæring nesten lovpriser MSC. I hvert fall offentlig. I mer uoffisielle sammenhenger er det lite lovprising å høre. Sild, makrell, torsk, reker, sei, nært sagt alt som havner i norske garn, trålposer og nøter, eller henger på norske liner, skal nå miljøsertifiseres.


( 10.11.2009 )

[raw]

Det betyr nok svært lite for utøvelsen av norske fiskerier om de blir sertifisert eller ikke. Norge har et av verdens best fungerende forvaltningsregimer. Selvsagt finnes det mangler, og vi ville vel neppe fått sertifisert så mye som uttak av en eneste hummer. Derimot har norsk fiskerinæring fått med seg at flere europeiske butikkjeder har varslet at de med tid og stunder bare vil selge fisk som er sertifisert av MSC eller lignende organisasjoner. I redsel for å miste markeder har kritikken mot MSC stilnet og næringen lagt seg på kne.

 

Miljømerking eller økomerking, har blitt inn i tiden. Stakkars forbrukere som skal forholde seg til fiskemetoder, butikkenes egen merking, uavhengige miljømerker, nasjonale og regionale miljømerker, økologiske merker, merker som forklarer at fisken er fisket på en måte som ikke medfører bifangst av delfiner eller skillpadder. Stakkers fiskere, foredlere og eksportører som er overlatt til økomerkenes tyranni. De må betale for å bevise sin uskyld, for å bevise at det fisket som norske myndigheter tillater er bærekraftig.

 

Mye tyder på at når amatører uten bakgrunn i fiskeri skal lage regelverk for merkene så legger de veien åpen for at svart fisk skal bli mer verdt. Når økomerking gir økt etterspørsel etter en fiskeart øker det normalt prisene og uttaket fra fiskerier som ikke er skikkelig regulert.

 

Dessverre er det nasjonale myndigheter i mange land som er skyld i at øko- og miljømerking har blitt et privat anliggende, og ikke lagt til et internasjonalt organ, gjerne under FAO. Flere norske båter KRAV-sertifisert, og dermed underlagt regler utviklet av svensker som kan mye om økologiske grønnsaker og stort sett lite og ingenting om fisk. De sertifiserte båtene fisker verken mer eller mindre, og verken myndigheter, forskere eller andre spør KRAV når kvoter skal fastsettes. For den saks skyld spør de ikke MSC eller Friends of the Sea heller. Men KRAV tjener på at båtene beviser at de driver lovlig. Det holder ikke med den kontrollen Fiskeridirektorat, Kystvakt og andre offentlige organer utøver.

 

Når den canadiske forskeren Peter Shelton sier miljømerkingen i sin eksisterende form er et resultat av manglende regulering fra myndighetene sin side, er det korrekt. Når islendingene har valgt å stå utenfor er det et modig valg. Men det er allerede nå tegn på at MSC, KRAV og andre er i ferd med å utspille sin rolle, selv om norsk fiskerinæringen sliter hull på bukseknærne for å ikke komme på kant med MSC, KRAV eller andre.

 

Kundene bryr seg lite. Britiske butikker selger pollock i større mengder enn noen gang til tross for kollaps i det sertifiserte fisket. Dessverre, merkene er et nødvendig onde.  De har banet veien for økt fokus på bærekraft. Det er positivt. Nå bør det tas et internasjonalt initiativ slik at det arbeidet som idealister i dag gjør, blir overført til et internasjonalt sertifiseringsorgan underlagt FAO. Slik serifiseringene fungerer nå grenser de til tyranni og utpressing. Alle vet at norsk sildefiske er bærekraftig. Det er galt at fiskerinæringen skal betale for å bevise det alle vet.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.