Kineseren viser stolt frem en innpakket haifinne. Den er tørket, og skinnet er flekket av. Bare fiskekjøtt og brusk er tilbake. For kinesere er mat ikke bare noe som skal mette, den skal også ha en funksjon. Haifinnesuppe er regnet som en av havets fire skatter. De andre er sjøpølser, enkelte fiskers svømmeblære og abalone.


[raw]

Vi går inn i en av de mange butikkene i Bangkoks Chinatown. En hel gate, samt flere sidegater er fulle av butikker og restauranter som selger tørkede produkter. Små haifinner, kanskje fra pigghå, koster ikke mer enn cirka 1.400 norske kroner per kilo. Større finner fra stor hai koster gjerne både 10.000 kroner, og noen ganger mer, per kilo.

Tørkede produkter fra havet. Magesekker, haifinner, fiskekjøtt fra ulike deler av fisken, svømmeblærer, sjøpølser, reker og mye annet. Alt skal være bra for helsen.


 

Tørkede svømmeblærer fylt med luft koster fra 3.500 kroner og oppover. De grove blærene fra stor fisk er stort sett rimelige, gjerne helt ned i 150 -200 kroner per kilo. Hele blærer er dyrere enn biter av blærer, og hvite blærer dyrere enn gulbrune blærer. Her selges slanger, hjortepeniser og sjøhester, magesekker fra fisk, og gevirer av ulike dyrearter. Også store og små sjøpølser, alle priset fra dyrt til ekstremt dyrt.

 

Fiske etter rødpølse
Kystmagasinet har tidligere skrevet om muligheten for å utvikle et norsk fiske etter rødpølse, en art som finnes i store mengder langs norskekysten. Sjøpølseslag som minner om norske rødpølser selges i Bangkok for rundt 3.000 kroner. Store, kjøttfulle tørkede sjøpølser som det bare går noen få av på kiloen koster i underkant av tusen kroner per kilo. Vil du ha de minste, soltørkede variantene kan prisen komme opp mot 8.000 kroner per kilo.

To typer soltørket sjøpølser. Den ene er hel med deler av innmaten inntakt, den andre er ”sløyd” og har fått innmat fjernet. Pris cirka 6.500 kroner per kilo.

 

Inne på en restaurant bestemmer jeg meg for å prøve de kinesiske delikatessene. Når valget står mellom en haifinnesuppe til 70 kroner eller en til 1.450 kroner, er valget enkelt. Skal man oppnå den positive helseeffekten, skal haisuppe spises minst et par ganger i uken. Jeg vil bare kjenne smaken.

 

Mye kyllingkraft
Suppen serveres i en keramisk bolle. Det er lite haifinner å spore. Bare noen tynne flak. Dette er små finner. Brusknålene, som funger på samme måte i finnene som bein gjør i finnene til vanlig beinfisk, er en tanke sprø. Det tyder på at finnene er saltet og lenge lagret. Det vil si at dette er den laveste og dårligste kvalitet som kan serveres. Men smaken er den samme. Om finnene er dyre eller ”billigere, så brukes det uansett kyllingkraft for å gi smak til de smakløse finnene.

En japansk linebåt losser frossen hai i Las Palmas, Gran Canaria. De største haiene får finnene kuttet av. Resten kastes på sjøen da de ikke er spiselige på grunn av høyt innhold miljøgifter. Foto Oceana/LX

 

Blekes med hydrogenperoksid
Gode haifinner skal være store. Helst soltørket, før de har fått flekket av skinnet. Deretter er de normalt bleket med tre prosent hydrogenperoksid før de tørkes igjen. Gode finner skal være hvite med en liten svak gul fargetone. De store kraftige finnene foretrekkes. Smaken er nesten like fraværende som i mindre finner. Men konsistensen er ettertraktet. Det finnes eksklusive restauranter hvor det serveres haifinnesuppe som koster flere tusen kroner for en porsjon.

Ute på gaten går kinesere med sine handleposer, mange med et svært eksklusivt utseende. Selv om kinesere er knallharde forretningsmenn, er de opptatt av å vise sin rikdom. De betaler gjerne mer enn nødvendig, bare de kan vise frem den rette, eksklusive posen. De går gjerne på en restaurant som er unødig dyr, for å vise sin rikdom.

Det er lite sjøpølse og mye sopp på tallerken.

 

Prisene stiger
De siste årene har prisen på haifinner steget kraftig. Selv om både kinesiske og taiwanske fartøyer står for et omfattende uregulert fiske etter hai, har den internasjonale tilførselen minket. De største finnene har i stor grad blitt levert av fartøyer som fisker i uregulerte fiskerier, eller i soner til utviklingsland hvor det ofte er lite eller ingen oppmerksomhet rundt ”shark finning”.

Økt fokus på ”shark finning”, spesielt i fiskerier i Stillehavet, har økt kineserne sitt fokus på afrikanske fiskerier. Selv om det er stadig flere miljøorganisasjoner som krever forbud mot internasjonal handel med haifinner, vil det være begrenset hvilken effekt et forbud vil ha. Høyere priser vil gjøre smugling og ulovlig fiske mer lønnsomt.

Det er ikke bare sjømat som tillegges helt spesielle helsemessige egenskaper. En mann som ønsker å prestere kan kjøpe dette produktet, – tørkede hjortepeniser.


 

I mange land, som for eksempel den nordafrikanske Middelhavskysten, foregår det et omfattende haifiske. Haikjøtt er regnet som god mat. Finnene blir i stor grad eksportert til Kina. Økte internasjonale priser på haifinner kan øke presset på bestandene steder som Tunisia. Et totalforbud mot handel med haifinner fra hai fisket i regulerte fiskerier vil bli svært vanskelig å få på plass.

I desember ble det klart at det kanadiske parlamentet vil vedta en lov som forbyr omsetning av haifinner. I både USA og Canada er det allerede innført forbud mot ”shark finning”. Det vil si fiske etter hai hvor finnene kuttes av og haiens kropp dumpes. Det er likevel lov å fiske hai for konsum og utnytte finner, eller å importere haifinner.

Ifølge tradisjonell kinesisk medisin er både haifinner, sjøpølser og svømmeblærer foryngende, de øker appetitten, er nyttig for kroppens energibaner, styrkende på blodet og nyttig for nyrer, lunger, skjelett og mange andre deler av kroppen.

Sjøpølser i ulike varianter. Pris fra 4.000 kroner kiloen og oppover. Hele pølser med fint utseende er dyrest.

 

Miljøgifter i store mengder
Det er også stadig flere som stiller spørsmål ved den helsebringende effekten til denne vidundermaten. De mener den er både oppskrytt og ikke minst overpriset.

Ett av problemene er at stor hai helst ikke bør spises. Et forskningsprosjekt i regi av ”University of Mainz” har avdekket at blåhai og pigghå kan ha et så høyt innhold av metylkvikksølv at et konsum på fem gram haikjøtt er nok til at man overstiger det som regnes som anbefalt sikker grense. Haien er øverst i havets næringskjede, og metylkvikksølv og andre giftige forbindelser lagres i store mengder i fisken.

Flere land har innført regler som forbyr salg av hai over en viss størrelse. Desto større haien er, desto større er som regel konsentrasjonen av miljøgifter. Det innebærer at mange av haiene som får finnene skåret av før de dumpes, ikke er brukbare som menneskemat. Finnene fra stor hai er sannsynligvis så fulle av miljøgifter, at fokus på dette vil være den mest effektive måten å få helsebevisste kinesere til å takke nei til slike finner.

Store sjøpølser til cirka 1.400 kroner per kilo. Dette er den rimelige varianten som de fleste restauranter serverer. De er saltet og har høyt innhold av fuktighet.

 

Smakløse sjøpølser
Jeg bestiller min neste rett. Sjøpølser. De blir servert en tanke mer raffinert enn haifinnesuppen. I tillegg til kyllingkraft er det tørket sopp i retten. Seks-sju biter med sjøpølse og dobbelt så mye sopp forteller at dette er eksklusiv mat. Man klarer ikke å spise seg mett for en norsk hundrelapp. Så jeg fyller på med en tallerken manet.

Norskekysten kan være full av glassmaneter om sommeren. Men de sees på som en plage, ikke som en ressurs. Kineserne høster maneter. De saltes før de legges på glass, som oftest oppskåret i avlange terninger. Stort sett smaker de ikke annet enn salt. Men konsistensen er mer fast enn hos haifinner og sjøpølser. Maneter er ingen dyr rett. Derfor er dette en god rett å fylle på med om man ikke har råd til å spise seg mett på eksklusiv haifinnesuppe og brasserte sjøpølser.

Saltede maneter er billig føde som kan fylle magen hvis en ikke har råd til å spise seg mett på mer eksklusive råvarer.

 

Om tilførslene av haifinner minker på verdensmarkedet, vil det øke etterspørselen etter svømmeblærer, sjøpølser og abaloner. Sistnevnte er en snegleart som i økende grad produseres i oppdrett. Sjøpølser er i norsk sammenheng en ikke utnyttet art. Potensialet er stort hvis viljen til å utvikle produkter og etablere markeder er tilstede.

[/raw]