DEL

– Tilapiafiletene vi produserer kommer fra førsteklasses fisk. Og for å gjøre produktet distinktivt bedre enn andre filetprodukter av tilapia, blir de dypskinnet. Skulle noen forsøke å utgi sin fisk for å være vår kvalitetsfisk, kan vi med en enkel DNA-test fastslå om fisken er vår, forklarer fabrikksjef Finn Henze til Kystmagasinet.


( 29.03.2010 )

[raw]

I fjor var den første matfisken fra det malaysiske selskapet Trapia Malyasia Sdn Bhd klar til slakting. Trapia er et jointventure selskap som eies av en malaysisk partner og life science selskapet Genomar AS i Oslo. Etter mange år som ledende leverandør av tilapiayngel til oppdrettere i en rekke asiatiske land, bestemte Genomar seg for å etablere sitt eget oppdrett av matfisk. Anlegget ble etablert i den kunstige innsjøen Tremenggor i de jungelkledde fjellene i Perak, nord i Malaysia.

 

Sans for ferskvannsfisk
– Fisken slepes fra oppdrettsanlegget til et sted hvor den blir pumpet opp i en tankbil. Deretter fraktes den til fabrikken hvor den blir overført til bassenger, som den går i til den blir lammet, blødd og slaktet, forklarer Henze.

 

Færøyskfødte Finn Hentze er en veteran med bred erfaring fra fiskeforedling og utdanning fra Distriktshøgskolen i Nordland.


Finn Henze er en kjent person i nordisk fiskeindustri. Mange er sikkert overrasket over at denne mannen har viet seg til ferskvannsfisk. Hans bakgrunn er ramsalt. Faren var væreier på Sandøy på Færøyene. Tretten år gammel flyttet han til Århus i Danmark, hvor han vokste opp. Men han måtte tilbake til sine røtter, og forsøkte seg et par år som fisker på Færøyene, før han tok utdanning som fiskeriøkonom ved Nordland Distriktshøgskole i Bodø.

 

Siden har han fått med seg en del år i ulike ledende posisjoner i flere store sjømatsselskaper. Blant annet har han vært fabrikksjef hos Royal Greenland Seafood. I Namiba har han jobbet for Irvin & Johnsen Ltd, hjemme på Færøyene for Færøy Seafoods, og han har flere år hos Aker Seafood og Polar Seafood og flere andre nordiske sjømatbedrifter. Han har jobbet med salg, produksjon, administrasjon og stort sett det meste innen fiskeforedling.

 

Ideell kandidat
Henze jobbet i Kiev i Ukraina da han møtte en person som kunne fortelle at Trapia var på leting etter en fabrikksjef til et anlegg i Malaysia. Mannen måtte ha bred erfaring innen mange områder. Så Finn Hentze måtte være en ideell kandidat. På dette tidspunkt vurderte han å gå om bord på en stor færøysk eid fabrikktråler som fisket utenfor Chile. Men Malaysia fristet mer, selv om han måtte jobbe med tilapia, en rimelig ferskvannsfisk som få vil sidestille med torsk, laks, kveite eller annen kvalitetsfisk fra nordlige breddegrader. I juli i fjor begynte han som fabrikksjef for Trapia.

 

Dette er tilapiahybrid, ikke rød snapper. Hadde det stått at det var fisk fra Trapia, ville en DNA-test avslørt om det stemte.


– Personlig synes jeg tilapia er en god matfisk. Smaken er nøytral og konsistensen er behagelig. Dessuten er dette et veldig fremtidsrettet prosjekt. Vi jobber med fisk av ypperste kvalitet. Den vokser opp i merder i en stor dyp innsjø med stor utskifting av vannet. Det betyr at smaken på fisken er hundre prosent stabil. Andre leverandører av tilapia opplever noen ganger at fisken får en svak muddersmak. Det problemet har  ikke vi, sier Hentze.

 

30 prosent filetandel
En tillapia gir en filetandel på 30 prosent når den dypskinnes. Skinnet blir solgt og brukt til produksjon av collargene, mens resten av avfallet brukes til produksjon av fiskefôr. Ikke noe trenger å gå til spille. Foreløpig har lite tid blitt brukt til å maksimere inntekter fra biprodukter. Det viktigste her er å øke effektiviteten i produksjonen og ikke minst få tak i dyktige arbeidere som skjærer fisken med maksimalt filetutbytte. Når en hel tilapia bare gir rundt 30 prosent utbytte i form av filet, utgjør to prosent økt utbytte rundt 6,5 prosent økning i mengden filet.

 

Tre fisk i minuttet
– En arbeider skjærer filet av tre fisk (1,2 kilo hver) per minutt. For å få dyktige filetskjærere må vi hente arbeidskraft fra andre land. Det er både thailendere og kinesere som jobber i filetlinjen. De betales en gruppeakkord som regnes ut per kilo filet produsert, forklarer Hentze.
Malaysia har et svært fleksibelt lovverk som gjør det mulig for bedrifter å importere den arbeidskraft som ikke er tilgjengelig lokalt. Trapia foredler fisken i samarbeid med det malaysiske selskapet Eastern Global, som eier og driver fabrikkanlegget. Mens Hentze ser til at alt fungerer og at kvalitet hele tiden er som avtalt, betaler Trapia en fast pris per kilo ferdig filet. Det gir en oversiktelige kostnader. Totalt er det ansatt 40 personer som sørger for at fisken som kommer fra oppdrettsanlegget blir foredlet.

 

Belgiske maskiner
Etter at fileten er skåret går den videre til dypskinning. Til dette brukes belgiske Cretelmaskiner.

 

– Jeg skulle gjerne hatt maskiner fra Trio. De er absolutt overlegne når det gjelder driftssikkerhet og produsert volum. Men de atskillig dyrere enn maskinene til Cretel, og noen ganger må man ta til takke med det nest beste, sier Hentze.

 

Etter dypskinning går filetene inn i en blastfreezer. En effektiv kinesisk-produsert maskin med stor kapasitet, forklarer Hentze. Filetene blir sortert etter størrelse og pakket etter kjøperne sine ønsker. Det viktigste markedet er Nord-Amerika. Men fisk fra Trapia selges også lokalt i Malaysia og i supermarkeder i Singapore.

 

En del av de ansatte er spesialister på å skjære filet hentet fra Kina og Thailand.


– Hver tankbil kan levere åtte tonn med fisk til anlegget. Planen er nå på nyåret å sende cirka 12 tonn fisk gjennom filetlinjene per dag. I løpet av halvannet år bør denne kapasiteten være økt til 35.000 fisk for å kunne ta i mot at som produseres i Tremengor. Planen er å øke produksjonen i den store dype innsjøen til 40.000 tonn.

 

Forskning og utvikling
Tidligere var hovedeieren Genomar i Oslo i hovedsak produsent av tilapiayngel, som ble solgt fra klekkerier til oppdrettere. I 1999 tok Genomar over settefiskvirksomheten til GIFT Foundation i Filippinene og Malaysia. GIFT sto for ”Genetically Improved Farmed Tilapia. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom World Fish Center i Malaysia og norske Akvaforsk. Gjennom selektiv avl av Nil-tilapia (Oreochromis niloticus) klarte dette forsknings- og utviklingsprogrammet å øke veksten til tilapiaen, noe som ga oppdrettere økt lønnsomhet.

 

I Filippinene, hvor det meste av programmet hadde sin virksomhet, hadde tilapiaen vært gjenstand for innavl i mange generasjoner. Nytt genetisk materiale ble hentet fra fire ville elvebestander i Afrika. Disse ble krysset med fisken i Filippinene. Den fisken som hadde de beste parameterne med hensyn til vekst og fôrfaktor ble selektert og skapte fundamentet for det sm ble kalt for ”the GIFT strain”.

 

Genomar Supreme Tilapia
Genomar utviklet egenskapene GIFT-tilapiaen ytterligere og har gitt den sitt eget merkenavn GST-Tilapia (Genomar Supreme Tilapia). Både vekst, fôrfaktor og ikke minst filetutbytte er forbedret gjennom selektiv avl. Mye av arbeidet har skjedd i samarbeid med Temasek Life Sciences Laboratory i Singapore. Lenge satset Genomar på å tjene penger på salg av yngel.
Professor Øystein Lie som grunnla selskapet hadde en visjon om å utvikle en robust raskt voksende tilapia ved bruk av selektiv avl, for så å selge yngel, samtidig som illegal produksjon av fisken ble kontrollert ved at fisken hadde DNA-markører som gjorde det mulig å spore ulovlig fisk. Dette ble ikke lønnsomt, og det viste seg svært vanskelig å kontrollere at det genetiske materialet ble solgt videre. Derfor ble det laget en ny strategi hvor Genomar bestemte seg for å produsere sin egen tilapia.

 

Lette i flere år
– Vi bestemte oss derfor i 2005 å etablere våre egne matfiskanlegg. Det var ikke helt enkelt siden vi så etter steder hvor det var mulig å drive langsiktig og bærekraftig produksjon, som ikke skadet det lokale miljøet. Etter å ha lett i et par år bestemt vi oss for innsjøen Tremenggor i Malaysia. Denne sjøen hadde områder med god dybde, ren vann uten forurensning fra industri eller storskala landbruk. En årlig nedbørsmengde på cirka 3.000 millimeter garanterte for god utskifting av vann og redusert akkumulering av forurensning fra anlegget, forklarer daglig leder Morten Høyum ved Genomar AS sitt hovedkontor i Oslo.

 

Forhindrer juks
Nye regler for sporing av fisk har gjort at selskapet har utviklet rimelige metoder for bruk av DNA-markører. Disse gjør at det er mulig for en oppdretter som har satset på å utvikle sin egen fiskestamme, eller å investere i å få frem fisk av svært god kvalitet, kan sjekke om det er hans fisk som tilbys i markeder, eller om den er byttet ut med annen fisk. Det er lett å henvise til smak, konsistens og utseende. Men DNA-test fjerner enhver tvil om opprinnelse er som angitt. Det er som Kystmagasinet har dokumentert i tidligere reportasjer, svært utbredt med juks hvor dyr fisk blir byttet ut med billig fisk.

 

Utvikler teknologien
Hvis for eksempel en amerikansk importør har mistanke om at noen selger billig kinesisk tilapia som hans mer kostbare GST-Tilapia, kan han levere en filetprøve av fisken til Trapia. De vil ikke bare kunne bekrefte eller avkrefte om fisken kommer fra deres anlegg, men faktisk kunne spore fisken 14 generasjoner tilbake. Denne teknologien kalles for ”Genopass”, og er en av få teknologier som gjør det mulig å spore fisk tilbake til opprinnelse. Et eget selskap, Genopass Pte. Ltd. markedsfører og videreutvikler nå denne teknologien.

 

– Det er klart at det er spennende å være med på å produsere fisk langt oppe i fjellene, i en innsjø omgitt av dyp regnskog. Spesielt spennende er det at fisken som kommer herfra ikke bare er av eksepsjonelt god kvalitet, men at den også er en teknologisk nyvinning med hensyn til sporing. Dette er slikt vi for få år siden ikke tenkte at var mulig, sier Hentze.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.