DEL

Kystmagasinet har besøkt Poipet, et sted hvor barn sliter for småpenger, smugler og foredler fisk for en tikrone eller to for en dags arbeid.


( 17.08.2010 )

[raw]

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har satt fokus på bruk av barn som arbeidskraft på oppdrettsanlegg, fiskefartøy og fiskeforedling. Sørøst-Asia ble på konferansen pekt på som ett av de verste områdene.

 

Temperaturen i skyggen i Poipet nærmer seg førti grader. I solen er det mye mer. Et stort skilt er satt opp i veikanten. Budskapet er rettet mot barn og deres foreldre. Barn skal gå på skole, ikke arbeide. Men i den kambodsjanske grensebyen Poipet er det ikke alle som har økonomi til å lytte til råd fra velmenende organisasjoner. Livet dreier seg om å tjene til livet opphold, selv for små barn.

 

For kambodsjanerne som bor på grensen til Thailand, er et grensebeboerbevis gull verdt. De kan da jobbe på begge sider av grensen. Noen sitter hele dagen i en tåke av gass fra løsemidler og lim, og fikser brukte sko. Noen bor hele uka i små lokaler som er både arbeidslokale og bosted. Her fileteres det og produseres fiskefarse. Andre sleper store tunge traller lastet med levende og kjølt fisk. Fisken selges på markedet Talat Rong Kluea.

 

Thailandske arbeidstakere har rett på minimumslønn fastsatt av myndighetene. I Bangkok er den 206 baht, cirka 40 kroner. Ute i provinsene er den litt lavere. Her i Sa Kaeo-provinsen er minimumslønn fastsatt til 163 baht. Rundt 31 kroner. Dette skal være lønna for åtte timers dag, seks dager i uken. For kambodsjanske grensebeboere er lønnen som oftest lavere. De er ettertraktet arbeidskraft. For å omgå minstelønnbestemmelsene er de fleste av de som produserer filet og farse, kontraktører. Hele familier jobber sammen og får betalt etter hvor mange kilo de produserer.

 

En gutt kommer slepende på en tralle, rett under ILO-skiltet. Han har sikkert studert det utallige ganger. Han er ikke alene. 53 prosent av barn i tretten-fjortenårsalderen går ikke på skole. Nesten ett av fem barn i alderen sju til tolv år går heller ikke på skole. Hver dag er det estimert at åtte til ti tusen barn krysser grensen. Jobben er å frakte gods frem og tilbake. En lang rekke frivillige organisasjoner har i en årrekke vært aktive for å stoppe barnearbeidet. Blant norske organisasjoner har Norsk Folkehjelp deltatt både i minerydding, bygging av landsbyer for landløse og flyktninger, og ikke minst for å forhindre at fattige blir fortrengt og fratatt og land og rettigheter av både myndigheter og rike privatpersoner. Arbeidet har hjulpet tusener av mennesker bosatt i og rundt Poipet. Men mangel på arbeid og land gjør at det hele tiden strømmer til nye mennesker med håp om å finne seg et levebrød.

 

De er heldige som kan sitte i skyggen og skrape fiskekjøtt av små fileter, vil mange si. Over grensen til Thailand smugles det hvert år titusener av mennesker som ender i thailandsk sexindustri, som organiserte tiggere i storbyene eller i noen tilfeller som regelrette slaver på fiskefartøyer. ILO har advart mot raske løsninger på problemet. De kan tvinge mennesker ut i en verre tilværelse i sexindustrien på begge sider av grensen.

 

Det er ingen som vet hvor mye fisk som passerer grensen. Noen anslag sier rundt 30.000 tonn. Noe blir registrert. Noen ganger blir papirarbeid fisket mot en neve med sedler. Noe kommer over grensen i dobbeltbunnede kjerrer. I dobbeltbunnen fraktes det 40 – 50 kilo med levende slangehodefisk, som er godt betalt i Thailand. Kan importavgift unngås ved å gi noen sedler til tollere, blir fisken enda mer lukrativ.

 

Mye fisk er små karper og annen fisk som stort sett brukes til produksjon av farse. De er pakket i plastposer. Noen ganger kjølt med is, noen ganger fryst og noen ganger på kanten til å råtne. Råstoffet fraktes over til Thailand. Råstoff som skal foredles har lavere tolltariff enn ferdig fiskefarse.

 

I små lokaler løper små barn rundt. Barn som burde vært på skole sitter på nærmest på huk med baken på en liten skammel. Fiskekjøttet skrapes av filetene med en skje. Fluene svirrer rundt. Synet ville fått en ansatt I det norske mattilsynet til å fryse på ryggen. Dette er billig fiskefarse som vil finne veien til suppetallerkener med noodlesuppe og fiskeboller. En tradisjonell matrett som ikke trenger å koste mer enn tre-fire kroner for en porsjon. Når mange ledd skal ha sin fortjeneste blir det ikke mye til de som sitter og skraper fiskekjøtt av filetene.

 

Det er ingen som kan eller vil svare oss hvor mye familiene, voksne som barn, får for å sitte dagen lang og produsere farse. Sannsynligvis er ikke lønna ulik det som er vanlig for kambodsjanske grensebeboere som jobber på gårdsbruk og fruktfarmer, 10 til 15 kroner per dag. Klarer fem familiemedlemmer denne summen hver, er det mye penger. For barna er det neppe en rettferdig kompensasjon for en fremtid som analfabet.

 

Barnearbeid innen fiskeri, oppdrett og foredling er ifølge ILO ikke bare et problem i Thailand og Kambodsja. Det er et problem i mange land. I en ILO-rapport publisert i april er India, Bangladesh, Indonesia og Ghana noen av landene som trekkes frem i rapporten. På Kerala-kysten har myndighetene nylig lagt ned forbud mot at barn brukes til å skremme fisk inn i nøtene til notbåter. Dette er en farlig jobb som har resultert i mange drukningsulykker.

 

I Kambodsja er barn ned til i tiårsalderen i arbeid både innen foredling og som mannskap på båter. En større amerikansk rapport fastslo i fjor at barnearbeid er medvirkende til å holde nede prisene på thailandske og bangladeshiske reker. Thailandske rekeopprettere og foredlerne sine interesseorganisasjoner benektet at barnearbeid er utbredt i næringen. Selv om nok rapporten kunne sees på som et bestillingsverk fra amerikanske rekefiskere som har sett sine priser presset av importerte reker, er det en kjent sak at barnearbeid forekommer i de fleste sektorer i Thailand. At myndighetene har innført lover som skal forby dette, og samtidig tilbyr gratis skolegang, hjelper ikke alltid. Svært mange av barna er ulovlige immigranter fra Kambodsja eller Burma. For å få slutt på barnearbeid innen fiskerinæringen er gratis skole det viktigste virkemiddel, kombinert med streng håndheving av lover. Det siste er vanskelig når korrupsjon er utbredt.

 

Klokken er litt over fire på ettermiddagen. Vi går gjennom gata hvor det ligger noen titalls lokaler hvor kambodsjanske familier produserer farse. Produksjonen går for fullt. Er det god tilgang på råstoff er kan arbeidet pågå nærmest døgnet rundt. I dette grenseområdet er politi og ulike myndighetspersoner å se over alt. Ingen bryr seg om det foregår noe ulovlig. Smugling og barnearbeid gir god fortjeneste til de som snur seg vekk. Kambodsjanere blir sett på som annenrangs mennesker. Skulle noen ikke like arbeidet, står barn og voksne i kø i Poipet.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.