DEL

På 70-tallet trodde jeg at framtidige inntekter fra petroleumsindustrien ville bidra til å rigge Norge industrielt for å møte tiden når oljen og gassen en gang ville ta slutt. Slik skulle det ikke helt gå.


( 09.05.2011 )

[raw]

Paradoksalt nok har de enorme inntektene fra oljen og gassen gjort oss så rike at vi i stor grad kan velge bort annen industriutvikling. Særlig gjelder dette hvis aktivitetene som prøves etablert innebærer en eller annen form for risiko for at noe kan gå galt. Dette har medført at Norge som nasjon avstår fra å utnytte de komparative fordeler landet har og som naturen har gitt oss. Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet. Landet hadde da benyttet de store inntektene de fikk fra naturgassforekomstene de fant på 1960-tallet, til en massiv ekspansjon av offentlig sektor med følgende avindustrialisering av landet. Å reetablere industrien i Holland var en særs smertefull prosess og har siden blitt kalt Hollandsk syke. I norsk økonomi og samfunnsstruktur ser vi nå svært mange tegn på samme sykdom.

 

Når vi slukker et lys her hjemme tennes det straks et lys der ute!

 

Fremfor å utnytte styringsfarten mens vi ennå har den til å rigge oss for framtiden, bruker vi energi til å avindustrialisere Norge. Etater og byråkrati vokser, og de som vokser fortest er stort sett de som er der for å stikke kjepper i hjulene for ny næringsutvikling. Det er bedre å si nei enn å si ja til noe som har et snev av risiko knyttet til seg. Et godt eksempel på dette er vår eksport av naturgass til Europa. Ved å gjøre dette slipper vi å ha forurensende kraftverk her hjemme. Vi synes det er bedre å importere gassen i form av elektrisk kraft enn selv å produsere elektrisiteten her hjemme.

 

Når alle hensyn skal tas, og alle eventualiteter skal lukkes blir som alle forstår ikke mye nytt satt ut i livet. Spørsmålet blir da om det i framtiden lar seg gjøre å omstøte slike vedtak? Vi må gripe mulighetene når vi har de, det er som kjent for sent å snyte seg når nesa er borte.

 

Føre-var-prinsippet har blitt forvaltningens mantra i Norge de seneste år. Når bevilgende myndighet har gått tomme for argumenter i en sak, dras ofte prinsippet opp av hatten, og den, eller de, det blir brukt mot har da ikke en sjanse til å få noe godkjent. Føre-var-prinsippet overstyrer alt og alle, og er godt å ty til når all sunn fornuft tilsier noe annet.

 

Vi skal være glade i Norge for at prinsippet ikke ble oppfunnet i Tyskland før på 70-tallet. Hadde det f.eks vært oppfunnet like etter krigen ville det sett mørkt ut for økonomien i Norge i dag. Vi ville da mest sannsynlig ikke hatt de næringer som har representert bærebjelkene i norsk etterkrigsøkonomi.  Følgende næringer ville blitt spesielt hardt rammet av verneinteresser og føre-var-prinsippet:

 

• Moderne landbruk, og ikke minst skogbruk
• Olje- og gassindustri
• Kraftutbygging, og derfor kraftkrevende industri som dessuten ville blitt stoppet uansett
• Lakseoppdrett

 

Bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

 

Det er et paradoks at uten den store rikdom som olje og gass har ført til i Norge, så ville vi ikke hatt råd til å velge bort naturgitte økonomiske muligheter i det tempo vi gjør i dag. Det kommer imidlertid en dag da oljen og gassen tar slutt. Og vi som lever i Norges rikeste tidsepoke, har et særlig ansvar til å forberede landet på dette. Våre valg er våre barns arv. Da må vi ikke la dagens rikdom styre over fornuften, slik at føre-var-prinsippet verner oss til fremtidig fattigdom.

 

På 50- og 60-tallet var Arbeiderpartiets propagandaplakater gjerne preget av innsatsfylte og staute arbeidere avbildet foran industribygg med rykende piper. Jo mer det røyk, jo bedre var det, slo Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fast i et foredrag han holdt under Sjømatdagene på Hell i januar i år. Solheim slo videre fast at slik var det ikke lengre, og at masse røyk fra industripiper heldigvis hørte fortiden til. Alle kan vel være enig med ministeren om at røyk og forurensing ikke er ønskelig i vårt nye årtusen. Det vil i tillegg føre til politisk selvmord å foreslå å etablere noe som avgir røyk, om enn bare litt. Hvis ingen tør heve røsten når viktige avgjørelser skal tas, forsvinner ikke bare forurensende industri, men dessverre også de som vi kan ha mistanke til å føre til miljøbelastninger. Bærekraft og føre-var dras opp av hatten og setter en effektiv stopper for nærmest alt initiativ.

 

Jeg ønsker ikke vi skal dø av kullosforgiftning, eller at vi skal ødelegge sjø og land med utslipp og annen elendighet. Det jeg ønsker er at vi i dette land snarest aksepterer at vi skal leve av noe, og at dette “noe” kan inneholde risikoer vi ikke har uttømmende svar på før vi starter. I det store og hele handler det om å finne den rette balansen mellom vern og bruk.

 

Det kommer ikke røyk fra kalde ovner, og slik det politiske landskap ser ut i dag synes det å være like greit.

 

Hollandsk syke

Hollandsk syke er et økonomisk problem et land står overfor når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. Begrepet Dutch disease skal første gang ha blitt brukt av The Economist i 1977.
Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet etter at landet hadde benyttet de store inntektene de fikk fra naturgassforekomstene de fant på 1960-tallet, til en massiv ekspansjon av offentlig sektor med følgende avindustrialisering. Da inntektene fra gassforekomstene sank på slutten av 1970-tallet, måtte landet gjennom en smertefull omstillingsprosess. Klassisk ”hollandsk syke” er med andre ord ikke isolert sett fenomenet at et lands eksport av en naturressurs fører til avindustrialisering. Mer presist er det når et land må reindustrialisere som følge av at økonomien avindustrialiserte mer enn det som var forenlig med langsiktig næringsstruktur.

 

Den hittil grundigste gjennomgangen av føre-var-prinsippet i et internasjonalt forum finnes i rapporten The Precautionary Principle, utarbeidet av UNESCOs World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology (COMEST). Kommisjonen er leda av nordmannen Matthias Kaiser, som også er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). COMEST har følgende definisjon på føre-var-prinsippet:

 

Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si skade på mennesker eller miljø som
• truer menneskers liv eller helse, eller
• er alvorlig og i praksis uopprettelig, eller
• er urettferdig mot nålevende og framtidige generasjoner, eller
• utøves uten tilstrekkelig hensyn til rettighetene til de som rammes.
Kilde: Wikipedia

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.