DEL

For mange år siden, i 1996, snakket jeg med en ildsjel i Fosnavåg. Han hadde fått det for seg at han ville ta imot trollkrabbe. Franskmennene var villige til å betale 45 kroner kiloet. I følge Norges tilsvarer det cirka 68 kroner i dag. Ideen ble en knust drøm.


( 17.08.2017 )

Kysten er full av gode ideer og sikkert enda flere knuste drømmer, briljante ideer som kan skape levebrød for mange mennesker, uten tvang i form av leveringsplikt og andre dårlig fungerende distriktspolitiske virkemidler.

I mange år har noen ildsjeler ønsket å etablere et fiskeri etter kongsnegl. Markedet er stort. Redskapen som skal til er enkel. Etter mange år med drømmer og motstrebende byråkrater i ulike etater, ble det i fjor høstet hele 366 tonn kongsnegl nord for Møre og Romsdal.

Vi kan høste tusener av tonn med hjerteskjell. Bestandene våre består i stor grad av store høyt betalte skjell. Men selv om hjerteskjell er en av de store skjellartene i store deler av Europa, er det når dette skrives i slutten av juni, høstet skarve 216 kilo i Råfisklagets distrikt. Sikkert ikke mer i noe annet salgslag sitt distrikt.

I Trøndelag har ildsjeler satt i gang høsting av strandsnegler. Selv om mange nordmenn tror det er merkelige utlendinger med sterk hvitløksånde som spiser slikt, er det bare å bemerke at disse små sneglene er snacks i nære land som Storbritannia og Frankrike.

I Oslofjorden har fiskerne for lengst oppdaget at etniske minoriteter i Oslo kjøper alt som før ble kastet på sjøen, definert som skitt. Sypiker, strandkrabber, sjøpølser… alt har et marked. Tilsvarende er ikke etablert i andre større byer. Fortsatt kaster trålere mat på havet, på tross at vi har et utkastforbud. Men det er lys i mørket. Norges Råfisklag har fått Fiskeridepartementets godkjenning til å gi en krone per kilo i føringstilskudd for kongsnegl som fraktes fra mottakssted til produksjonsanlegg. Det er satt en ramme på 500.000 kroner.

Kysten er full av ubenyttede ressurser. Det måtte utlendinger med sans for Norge til for å få i gang fisket etter kongsnegl. Det er kinesere som vil ha oss til å fiske rød sjøpølse. Tenke nytt kan være farlig, i hvert fall dyrt. Janteloven rår… tro ikke at du får det til. Etter mer enn ti år med forsøksfiske har myndighetene begynt å få tro på et fiske etter raudåte.

Selskapet, Calanus AS, har brukt store ressurser på å utvikle produkter, drive forskning på raudåte, utvikle trålutstyr og elektronikk. Nå, skal det bli kommersielle raudåtekvoter. Tusen takk til Calanus AS! De har gjort jobben, skapt en næring. De vil som takk miste forskningskvoten. Normal kvote får de ikke, for de eier ingen båt. De har chartret båter. Slik oppmuntrer politikere og byråkrater norske selskaper til å investere i utvikling av marine ressurser!

Norsk fiskerinæring mangler den infrastruktur som skal til for å gjøre det lønnsomt å tenke nytt. Kysten er lang, mottakene spredt, og foredlingsanleggene enda mere spredt. Kostnader til logistikk kan knuse drømmer. Store eksportører gidder ikke rote med kompliserte nye arter. Det er ikke lett å være å være gründer.

Jeg kan ikke fordra byråkratisk sendrektighet og hindre. Denne spalte brukes stort sett til å sparke på skinnelegger. Nå vil jeg gjøre det motsatte. Jeg vil berømme Råfisklaget. Jeg regner med at de har vært viktige i å få plass føringstilskudd til kongsnegl.

Nå mangler vi bare et «føringstilskudd for arter i nye mindre fiskerier», føringstilskudd til hjerteskjell, trollkrabbe, strandsnegl, strandkrabbe, sjøpølser, kråkeboller, østers, sandskjell og utallige andre arter som alle kan være med på å skape nye fremtidige kyst- og fjordfiskerier. Slike fiskerier trenger vind i seglene, ikke byråkratiske drivankere.

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.