DEL

Det er ikke tvil om at bunntrål kan gjøre stor skade på bunnfauna. Det samme gjelder bunnskrape ved høsting av skjell. Men det må være lov å spørre om poenget med at all havbunn skal være mest mulig uberørt.


( 02.10.2017 )

Jeg har møtt mange rekefiskere som ikke er i tvil om at rekefelter som ikke tråles jevnlig gror igjen, og rekebestandene synker. Det krever en del mer kunnskap enn hva undertegnede bladfyk besitter for å kunne bedømme riktigheten av dette. Men det kan synes logisk.

Det er en del norske redere som ønsker å skrape etter haneskjell i fiskerivernsonen ved Svalbard. For dem må det fortone seg som byråkratisk tøv når færøyske skjellskrapere får lov, mens norske redere får nei. Skrapingen er neppe mindre skadelig om det henger et færøysk flagg i akterenden av tråleren.

Norge hadde et stort haneskjellfiske på 80- og 90-tallet. Fangstene var på over 40.000 tonn på det meste. I praksis var det et Klondyke hvor mage håpet på stor fortjeneste. Det motsatte skjedde og mange tapte store penger, samtidig som haneskjellfeltene ble fisket ned. Nå har feltene ligget i ro i mange år. Havforskningsinstituttet har for flere år siden fastslått av bestandene har tatt seg kraftig opp. Men norsk fiskeribyråkrati har ikke våknet. Det er meg bekjent heller ingen innsigelser til det færøyske fisket. Det til tross for at de bruker bunnskrape i det som så fint heter fiskerivernsonen.

I stedet for å tømme kaldt vann i hodet på redere som vil fiske haneskjell, burde direktoratet umiddelbart varsle at de igangsetter en prosess for å få på plass et begrenset forsøksfiske. Det bør også finnes en løsning på en situasjon hvor utenlandske fartøyer har bedre rettigheter i norske farvann enn hva norske fartøyer har. Svalbardtraktaten fastslår at andre nasjoner har lik rett til å fiske i farvannet. Nå har de bedre rettigheter.

I fjor benyttet et færøysk rederi det 32 meter lange og 51 år gamle fartøyet Nordheim i fisket etter haneskjell. I år har de økt innsatsen og sendt den 49 meter lange og 44 år gamle tråleren Kappin til feltene. De satser neppe på å bruke et større fartøy om de ikke mener det er penger å skrape opp fra bunnen.

I Norge gråtes det over fjellbeite og kulturlandskap som gror igjen. Færre husdyr gresser, og naturlig vegetasjon tar over. Bondeorganisasjoner og andre interessegrupper snakker om trusselen mot landskapet. Skog plantes og skog hogges. Landet røktes på en måte som gir god avkastning. Men når det kommer til havet er det piggene ut om noen sier at rekefelter trengs «å pløyes». Det finnes ikke noe landskap på havets bunn som noen ser med det blotte øye. Det er ingen andre enn fiskerne som gjennom generasjoner har sett resultatet av sin virksomhet. Ikke det at en skal stole på fiskerne sin vurderingsevne i alle henseende. Grådighet finnes blant dem som alle andre, og bare god forvaltning kan sikre bærekraftig utnyttelse av ressursene.

Men det må ikke gå så i vranglås i enkelte miljøer med stor politisk påvirkningskraft, at all bunntråling er negativ. Derfor er det også forstemmende når byråkratene bestemmer at bunnskraping etter haneskjell er uheldig for bunnfauna og bunnsedimenter. Det er uheldig for naturen om en slipper ut krøtter som beiter, trør ned vegetasjon og forurenser elver og bekker med avføring. Men skal verdens befolkning brødføs kan ikke verden gro igjen. Man må innenfor rimelige og forsvarlige grenser godta at områder som brukes til matproduksjon endrer karakter.

Man skal derimot ikke godta at det gjelder ett sett av regler for utenlandske fartøyer, og et annet for norske i Svalbardsonen. Det som nå skjer er ren skjær diskriminering av norske fiskere.

 

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.