Jeg sitter med en reklameavis fra OBS, som har tilbud på fjellørret. Endelig skulle en tro at delikatessen fra fjellet har blitt en fisk som er å få på supermarked. Men fisken kommer fra et anlegg i Tyssedal i Hardanger (Hardanger Fjellfisk). De driver oppdrett av ørret basert på genetisk materiale fra en stamme på […]

Jeg sitter med en reklameavis fra OBS, som har tilbud på fjellørret. Endelig skulle en tro at delikatessen fra fjellet har blitt en fisk som er å få på supermarked. Men fisken kommer fra et anlegg i Tyssedal i Hardanger (Hardanger Fjellfisk). De driver oppdrett av ørret basert på genetisk materiale fra en stamme på Hardangervidda.

Fjellørret er ingen annen ørret enn vanlig lavlandsørret, eller ørreten som står i små tjern. Det forteller utelukkende om hvor fisken lever. Sjøørreten lever i sjøen, bekkeørreten i bekker og fjellørreten på fjellet. Det siste er vel en flytende dimensjon avhengig av hva en legger i begrepet fjell. Fjellørreten som selges på OBS er oppdrettsfisk fra kar 17 meter over havet. De færreste definerer dette som fjell, selv om oppdrettet foregår inne i fjellhaller.

OBS er ikke alene om å smålure kundene sine. Det er sikkert ikke gjort for å lure, men i mangel av kunnskap om hva «fjellørret» er. De er langt fra alene om dette. Vi er i fiskenasjonen Norge ikke så nøye på hva vi kaller ting – spesielt fisk (noen vil sikkert legge til kalv og lam). Det er bare noen få blant oss som har inngående kunnskap om fisk. For eksempel, slik som en vinanmelder som i en av hovedstadsavisene, kunne fortelle hvilken vin som passet til laks og hvilken til ørret!

Jeg ristet litt på hodet. Ørret? Hva slags ørret? Sannsynligvis oppdrettsørret av type regnbueørret. Forskjellig vin? Jeg tørr å vedde på at 95 prosent av voksne nordmenn ikke kjenner forskjell på ørret og laks i en blindtest. Litt flere ser forskjell så lenge det ikke bare er en filet. Men vinsnobben som sliter med å imponere i sine spalter må selvfølgelig vise at de kjenner så stor forskjell at fiskene krever ulik vin.

Jeg lette etter forklaringen i ulike artikler om vin og i vinanmeldelser. Jo, ørret er magrere enn laks? De hadde tydeligvis ikke kjøpt et par rundfryste oppdrettsørreter, slik jeg gjorde for å teste ut en røykeovn. Det dryppet ikke, det rant fett av ørreten, til tross for at den var godt saltet. Det minnet litt om regnbueørretene med hengebuk jeg fisket i Osterfjorden nord for Bergen for en del år siden. Jeg vurderte aldri hvilken vin som passet best, men kanskje akevitt for å døyve fettet.

Vi har både arktisk torsk, nordsjøtorsk, fjordatorsk, kysttorsk, taretorsk og skrei. Lurer på hvorfor ikke torskeoppdretterne heller har slått seg på skrei, så lenge ørretoppdrettere kan produsere fjellørret? Jeg har sett den noen ganger ble kalt for Hardangerørret. Det er ærlig og fair. Men fjellørret, ……

Jeg har smakt fisken ved flere anledninger. Den er neppe det som kan kalles mager, så her må vinekspertene skjerpe seg. Men god er den, og fra Hardanger er den. Men fra fjellet kommer bare noe genetisk materiale. Selv har jeg visstnok mongolsk blod en del generasjoner tilbake. Noen påstår de kan se det på ganglaget. Men de kaller meg ikke for mongol.

Ett av de store problemene i den globale sjømathandelen er juks. Folk flest vet ikke forskjell på gulfinnet tunfisk og blåfinnet tunfisk, – også kalt makrellstørje på norsk. Men prisforskjellen er stor. Selv har jeg bestilt torsk på en restaurant i Polen. Det jeg fikk servert var hyse, tror jeg. Og på en norsk kinarestaurant bestilte jeg steinbit. Det var tynne biter som nok hadde mye til felles med vietnamesisk pangasius. Prisen er heller ikke helt det samme. Gjemmes fisken i black bean eller sursøt saus, … så er det ikke lett å kjenne om en spiser svært billig fisk eller en fisk som koster en del mer.

Det er likevel synd at det skal være «lov» til å føre de som vil ha et godt måltid bak lyset. Ingen av oss ville merket forskjell om vi spiste skrei fra Lofoten eller en flott torsk fra Skagerak. Men vi ville blitt mektig irritert om vi oppdaget at det ikke var ekte Lofottorsk på tallerken.

Mattilsynet har gjort det mulig for kunder i butikker og gjester på restauranter å be om informasjon om fisken de kjøper. Både art, når den ble slaktet/ fisket og hvor den kommer fra. Svært få vet om rettigheten. Enda færre vet hva FAO-områder er. Og svært få vet om sine rettigheter til å kreve disse opplysningene. Dette er tøvete regler ført i penn av byråkrater og som ikke håndheves.

Hva med å få på plass mer stolthet. Ørreten fra Hardanger er kvalitetsfisk. Pangasius er absolutt verdt prisen. Butikker og restauranter trenger ikke å lure kunder med fjas og småjuks.

Kommentarene under vignetten Glefs representerer nødvendigvis ikke Kystmagasinets meninger, men skribentens.