Taredyrking har potensialet til å bli den neste store havbruksnæringen i Norge. Skal man derimot få det til, har man en rekke utfordringer som må løses.

-Utfordringene slik jeg ser det er at man ikke klarer å forsyne markedet bare av ville populasjoner av alger. Skal man klare å imøtekomme etterspørselen i markedet må man dyrke alger i større skala, sier Margarita Novoa-Garrido, førsteamanuensis ved fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord Universitet. Hen har forsket og undervist om makroalger i 13 år, hvorav de fem siste årene ved Nord Universitet i Bodø.

Stor ressurs

Dyrking av tare og makroalger har gjennom flere tiår vært gjort i stor skala i Asia. Her foregår 99 % av den globale produksjonen, og mange land har lange tradisjoner for bruk av makroalger i kostholdet. I tillegg som råstoff i produksjon av en rekke næringsmidler, fôr og andre produkter.

-Mens man har dyrket og utnyttet makroalger i Asia i flere tiår, har Europa hengt langt etter i å utnytte dette råstoffet i kommersiell grad. Men for om lag ti år siden begynte man å forstå at tang og tare er en stor ressurs som kunne utnyttes, fortsetter hun.

Etterspørselen etter algeprodukter, og spesielt alginat, er stor på verdensbasis. FOTO: MARGARITA NOVOA-GARRIDO.
Etterspørselen etter algeprodukter, og spesielt alginat, er stor på verdensbasis. FOTO: MARGARITA NOVOA-GARRIDO.

Teknologiutvikling

Ifølge rapporten «Mot en ny havnæring for tare?», utarbeidet av Havforskningsinstituttet, SINTEF og Norges miljøog biovitenskaplige universitet (NMBU), har Norge potensial til å bli en ledende aktør innen produksjon og bruk av makroalger. Skal man få dette til er det behov for å utvikle teknologien for å oppskalere anlegg, produkter og marked, samtidig som myndighetene tilrettelegger for arealer, regelverk og forvaltning heter det i rapporten.

SINTEF Ocean har beregnet at man i løpet av en dyrkningssesong på ni måneder kan produsere 7 500 tonn tare per km2 langs kysten av Norge. På samme areal i høyproduktive områder utenfor sokkelen kan man produsere 20 000 tonn per km2. Man kan dermed produsere opp mot 40 millioner tonn tare hvert år. Potensielt kan det tilsvare en verdiskapning på over 40 milliarder kroner.

Interessen for tang og tare må vekkes tidlig. FOTO: MARGARITA NOVOA-GARRIDO.
Interessen for tang og tare må vekkes tidlig. FOTO: MARGARITA NOVOA-GARRIDO.

Tidlig fase

Taredyrking i Norge er i en relativt tidlig fase, og produksjonsvolumet er foreløpig lavt. Den første konsesjonen for dyrking av tare i Norge ble gitt i 2014. I 2020 var det 511 dyrkingstillatelser fordelt på 93 lokaliteter, de fleste i Nordland, Trøndelag og Vestland. Den totale produksjon av butare og sukkertare nådde i 2019 et volum på 117 tonn til en markedsverdi på 4,35 millioner kroner.

Tall fra Fiskeridirektoratet viser at det har vært en gradvis økning av både lokaliteter og tillatelser siden 2015. Spesielt i Nordland og Vestland har det vært en stor vekst i antall tillatelser. Nordland har økt fra 61 (2015) til 173 (2020), mens Vestland har økt fra 44 (2014) til 280 (2020). Det samme gjelder antall lokaliteter som er satt av til taredyrking. I flere av de øvrige fylkene har derimot veksten og interessen for taredyrking latt vente på seg.

Margarita Novoa-Garrido, førsteamanuensis ved fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord Universitet, har forsket og undervist om makroalger i 13 år. FOTO: MICHAEL ROLEDA.
Margarita Novoa-Garrido, førsteamanuensis ved fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord Universitet, har forsket og undervist om makroalger i 13 år. FOTO: MICHAEL ROLEDA.

Vekke interessen

Hun mener det handler mye om å vekke interessen for makroalger blant de unge. Flere av bachelor-studentene blir interessert, men bare noen få velger å gå videre på masterstudiet og skriver masteroppgaver om makroalger. Men Novoa-Garrido mener det må bli mer fokus på området, og starte interessen for mulighetene i havet på videregående skole. Hun trekker fram Val videregående skole som et godt eksempel hvor de har kommet lang og har stor kunnskap om tarenæringen.

Det er ikke bare langs norskekysten forutsetningene for algeproduksjon er gode. Novoa-Garrido mener flere av landene rundt nordlige delen av Atlanterhavet, som Irland, Skottland, Island, Færøyene og Canada, har rikelig tilgang på areal til å drive algeproduksjon.

-De har samme temperatur som her i Norge, og kunne ha utnyttet sine kystareal bedre til råstoffproduksjon og alginatproduksjon.

Søl er en rødalge som er vanlig langs kysten. FOTO: MICHAEL ROLEDA.
Søl er en rødalge som er vanlig langs kysten. FOTO: MICHAEL ROLEDA.

Ledende marked

På verdensbasis er etterspørselen stor etter algeprodukter, hvor Asia er det største og ledende markedet. Og der er Norge en stor leverandør av makroalger, som blant annet fingertare, grisetang og stortare. Større interesse og etterspørsel i markedet gjør at dyrking av tang og tare er under stadig utvikling. Målt i volum er dyrking av makroalger den største globale akvakulturaktiviteten, hvor om lag to tredjedeler går til humant konsum og helsekostprodukter. Resten går til produksjon av alginat.

Nettopp alginat er blitt et stadig mer ettertraktet produkt på det globale markedet. Og ifølge Novoa-Garrido er etterspørselen fra Kina etter råstoff for å produsere alginat stor. Alginat er salter av alginsyre fra tang og tare, og benyttes i stor grad som fortykningsmiddel innen næringsmiddelindustrien i produksjon av blant annet kosmetikk, maling, næringsmidler, papir og matvarer, samt innen medisin og tekstilindustrien.

Sukkertare dyrkes blant annet i Lofoten. FOTO: LOFOTEN BLUE HARVEST.
Sukkertare dyrkes blant annet i Lofoten. FOTO: LOFOTEN BLUE HARVEST.

Viltvoksende alger

Langs norskekysten finnes det store og unike ressurser av viltvoksende tareskoger, som i areal tilsvarer hele vårt dyrkede landareal. Den største av våre makroalger er stortaren, som utgjør ca 80 %, eller anslagsvis 50 – 60 millioner tonn av den totale biomassen av tang og tare langs kysten. I tillegg kommer andre vanlige algearter, som blant annet sukkertare, fingertare, butare og grisetang.

Av den totale biomassen av stortare høster vi rundt 150 tusen tonn årlig, mens det høstes om lag 15.000 tonn grisetang. Det tilsvarer 1,2 % av den årlige tilveksten av makroalger. Stortare og grisetang er blant artene som inneholder store mengder alginat, og mesteparten av taren går til produksjon av alginat. Grisetang brukes også i stor grad i landbruket og havbruket, der den blir malt opp til tangmel og benyttet som tilskudd i dyrefôr, jord og gjødsel.