DEL

For mange utenfor næringen er en fisker en fisker, uansett hvilken båt han er på, hvilken fisk han fisker eller hvilken redskap han bruker. 


( 25.09.2012 )

[raw]

Når kjente aviser endelig tar seg en tur ut på havet med en av distriktets store pengemaskiner (les ringnotbåter) og formidler til sine lesere at båten kaster garna etter silda, kan man kanskje tenke seg at utenforstående ser på aktørene i fiskerinæringen som ganske like, at en not er et garn, garn er en line, en wire er en trål eller noe i slikt.

 

Men om man drar konklusjonen at de utenfor ser på næringen som en samlet gjeng med oljehyrekledde ”slostriler”, er det nok slik at næringen selv ser på seg som en samlet, levende organisme, som innimellom all sløyinga, skuer ut over resten av folket i landet på jakt etter anerkjennelse på lik linje med for eksempel lærere, aksjemeglere og advokater?

For utenforstående er det ikke så stort poeng i å fortelle om denne fisken er tatt på garn, line, not eller trål. Det viktigste er at den er landet (arkivfoto: Edmund Mongstad).


 

Vi var i alle alle fall samlet på Nor-Fishing i år også, der vi igjen fikk besøk av en håndfull andre politikere som, av egen fri vilje eller muligens tvang, måtte fronte sitt respektive partis syn på fiskeripolitikk og kvoteregulering. Samlet står også ideene til Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen, som hun så snedig har flettet inn i alle sine taler til fiskerinæringen det siste året.

 
-Vi er en viktig sjømatnasjon, sier hun.

-Vi er den beste sjømatnasjonen i hele verden, fortsetter hun og samler i alle fall en del folk rundt seg når hun taler, selv om de fleste har hørt variasjoner rundt dette temaet en del ganger.

Men er vi samlet, er spørsmålet? Står vi skulder ved skulder og holder rundt hverandre, som fotballspillere under straffesparkkonkurranser, når Island tar makrellen vår, oljenæringen tar arbeiderne våre, alderdommen tar sildespiserne våre og sushién kanskje er en trend som vil flate ut, som diskoen en gang gjorde og som bunadshysteriet blant menn kanskje også vil gjøre på litt sikt?

Det er i alle fall ikke det inntrykket man får hvis man leser aviser, nettsteder og små twittermeldinger (vi vet det heter tweets, men la oss slå et slag for det norske språket – bokmål i alle fall). Innen fiskerinæringen virker det i mange tilfeller som om alle krangler med alle. 

 

Ett av fiskerinæringens viktige og samlende arenaer er Nor-Fishing (arkivfoto fra messen i 2010: Edmund Mongstad).

 

-Kvotene er for små og maskeviddene for store. 

-Kystvakten sjekker meg for mye, men de andre for lite.

-Kongekrabben er for langt vest, for langt øst, de er for mange og kvotene er altfor små.

-Alle kvoter er for små, også for den fisken vi ikke finner.

-Prisene må opp, sier fiskerne. Eller ned, svarer FHL

-Hvordan kan en åtte kroners makrell til fisker koste 80 i butikken.

-Og hvem er egentlig den beste fiskeriministeren vi har hatt.

Kanskje det bare er sånn i alle næringer? Noen bønder synes kanskje det er for lite ulver her i landet. Noen meglere er kanskje fornøyd med et rolig aksjemarked i jevn vekst. Noen redaktører er kanskje lei av å bruke ord som akutt krise, dommedag og krig når de skriver om henholdsvis dyre, norske jordbær, REC-kurs på kr. 2,50 eller at Ole Gunnars leietropper tar turen over fjorden for å krige mot Rekas horder.

Det er vanskelig å si hvor samlet vi er eller skal bli. Det er ikke alltid enkelt å si hvem vi skal stå samlet imot eller hva vi skal stå samlet for. Staurene til Borten sprikte godt i sin tid, og det kan være like vanskelig å holde samlet 5-6 fiskestenger når man er på tur som 10-12 tyskere i et naust nær Saltstraumen.

Når tre fritidsfiskere sitter og forteller om fisken, så vet hver av dem at de to andre lyver litt. Derfor legger hver av dem på litt ekstra. Men når kvelden kommer vet de i alle fall at alle har fått litt fisk hver, og at det har egentlig har vært en fin dag. Og de er sammen om det. Som oss her i fiskerinæringen på Nor-Fishing. Er ikke det bra da?

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.