DEL

Med Turboline kan landbasert lineegning i stamp automatiseres uten at kystlinefiskerne trenger å endre driftsform. Et slikt linemekaniseringssystem kan dermed bidra til å opprettholde et levedyktig linefiske langs kysten.


( 20.02.2008 )

[raw]

En ny rapport fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) viser at det automatiserte, landbaserte egnesystemet har kommersielt potensial såfremt minst 3-4 kystlinefartøy går sammen om det.

 

Kinderegg
– Det er tre ting som er nytt med Turbolinesystemet, forteller prosjektleder Ludvig Karlsen ved NTNU sin faggruppe for marine systemer.

 

– For det første bruker systemet sirkelkroker, som er fangsteffektive, men som tidligere har vært veldig vanskelig for maskiner å egne. For det andre hektes krokene av linen etter fisket, noe som gjør linen lettere å håndtere. Og for det tredje klarer systemet å levere den ferdigegnede linen i stamp. Det er det ingen andre systemer som gjør.

 

Systemets virkemåte
Når linen trekkes inn i egnemaskinen, har den kun en klips festet til forsynet, og altså ingen krok. Maskinen har et eget magasin av kroker, og trykker bakparten av hver krok gjennom agnfisken og videre inn i klipsen. Deretter kuttes agnet og føres over til en spesiallaget stamp som har vertikale agnkammer langs innsiden. Maskinen legger tre kroker med agn i hvert kammer, med et lite papir mellom hver, før stampen tar en liten omdreining og er klar for tre nye agn.

 

Om bord på fartøyet løsnes de brukte krokene automatisk fra forsynklipsene etter at fisken er tatt av, og samles i en egen kasse. Tilbake på egnestasjonen blir krokene maskinelt vasket og montert i magasiner for bruk i egnemaskinen.

 

Praktisk bruk
Det er testet ut to egnemaskiner. Den første, en eldre prototyp fra 2002, var i stand til å egne rundt tre stamper i timen. Den andre og nyere maskinen klarte fire stamper per time.

 

Som disse tallene antyder, kan systemet betjene flere båter om dagen. For at systemet skal bli kommersielt attraktivt, er det nødvendig at flere går sammen for å utnytte kapasiteten til systemet. Ifølge rapporten trengs det 3-4 kystfartøy eller mer, og et aktivitetsnivå som overstiger en kort linesesong på 2-3 måneder. Det er også verdt å merke seg at kombihaleren som kreves om bord er relativt plasskrevende, noe som setter krav til størrelsen på fartøyene som skal bruke systemet.

 

Alt i alt er konklusjonen at systemet vil være mest aktuelt for nordnorske fiskevær.

 

Tilpassing av liner
Med bakgrunn i betraktningene over, har det vært et poeng å prøve ut forskjellige linetyper. Prosjektet har sett på tynnere liner enn det som er ordinær Turbolinetykkelse, 5,5 millimeter, og undersøkt både snøre- og seneline.

 

Ordinær seneline er i stiveste laget for maskinen, og det er derfor prøvd ut en mer fleksibel, 3 millimeters flettet seneline med monofilamentkjerne. Denne linen ble målt til å ha tilfredsstillende styrke, og kveilet seg like godt i stampen som snøreline av samme tykkelse. Også en 5,5 millimeters flettet seneline uten kjerne hadde akseptabel styrke. Den kveilet seg riktignok litt dårligere, men var minst like medgjørlig som en ordinær seneline. Kun en 4 millimeters seneline med bløt plastfiberkjerne fremstod som et dårlig alternativ.

 

Prosjektet
Teknologiforum og Norges Fiskarlag har vært prosjektansvarlig på vegne av FHF. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom Institutt for marin teknikk ved NTNU, Bjørshol Mekaniske AS og Frøya fisk og skalldyr AS.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.