DEL

I to reportasjer, i to påfølgende utgaver av Kystmagasinet, har vi vært nødt til å berømme islendingene for å være flinkere enn nordmenn. Det er flinkere på hvitfisk til Storbritannia og saltfisk til Spania.


( 25.02.2011 )

[raw]

Jeg har hørt mange forklaringer, spesielt bortforklaringer, på islendingene sin suksess i to av Europas viktigste markeder. Forklaringene holder mål. Forklaringen er at norske fiskeforedlere ikke er dyktige nok.

 

De gjemmer seg bak flotte eksporttall. Slår seg på brystet og sier; – se hvor flinke vi er. Kjempedyktige! Vi passerte femti milliarder i eksportverdi for første gang. Hurra for den syke laksen i Chile, burde vi si. Frem til utgangen av november økte eksportverdien på norsk sjømat med 8,3 milliarder kroner. Hele 6,4 milliarder kom fra laks og ørret.

 

Resten av norsk fiskeeksport økte inntjeningen med 1,8 milliarder kroner. Torsk økte med over 700 millioner kroner og hyse med nesten 300 millioner. Makrellen ble en suksess med økning på over 860 millioner.

 

Både torsk, hyse og makrell økte utelukkende på grunn av økte fangster og derav økt eksportverdi. Det er ingen overflod av hvitfisk i verdensmarkedene. Det er liten grunn til å føle seg fornøyd. Norsk foredlingsindustri er sinker i produktutviklingen sammenlignet med både islendinger og færøyværinger.

 

Mens Norge sender saltfisk og litt hel klippfisk til Spania, sender færøyingene ferdige forbrukspakninger med oppskåret fisk. De blir ikke rike av å kappe fisken og pakke den i plast eller papp. Men litt ekstra blir det. Islendingene har oppdaget at spanjolene vil ha lettsaltet fisk. På få år har de tatt store markedsandeler.

 

Selvsagt er det mangel på arbeidskraft og for dyr arbeidskraft i Norge. Fagbevegelsen har presset gjennom regler for arbeidstid- og ansettelse som gjør det vanskelig å drive effektivt. Det største problemet ligger likevel ikke her. Det største problemet er at vi synes det er behagelig og svært risikofritt å eksportere råstoff. Å etablere markedet for nye produkter krever kapital og vilje til risiko. Mange synes det er bedre å overlate slikt til de mer vågale islendingene.

 

Når fortjenesten på saltfisk og klippfisk er lav, har industrien sine svar på hva som kan gjøres. Ikke utvikling av produkter som spanske konsumenter vil ha. Nei, da trengs det tilsetning av fosfat så fisken kan holde på mer vann. Ikke økt satsing på markedsføring. Nei, mer vann!

 

Eksportutvalget for fisk bruker småpenger på hvitfisk og pelagisk fisk. De trives best med laksen. Den selger i stor grad seg selv. I fjor har de kunnet juble. Pengene har runnet inn. Kanskje mer fokus burde være på fisk som virkelig trenger hjelp i markedet. Kanskje mer penger burde bli brukt på å gjøre fisken attraktiv for konsumentene, ikke bare fortelle dem at fisken er attraktiv.

 

Eksportutvalget for Fisk kunne sikkert økt verdien på norsk sjømateksport ytterligere, ved å støtte aktivt opp rundt utvikling av nye produkter tilpasset konsumentenes ønsker. Det vil være mer lønnsomt enn å tilpasse konsumentene til norsk fisk.

 

Produktutvikling er et fremmedord hos norske fiskeforedlere. Norge, verdens nest største sjømateksportør, klarer ikke å forsyne landets konsumenter med fisk foredlet i landet. Viljen til å foredle råstoffet og drive med produktutvikling er i beste fall å karakterisere som laber. Forskere forsker og rapporter skrives. Det prates og prates. Og det skrytes og skrytes. Det skrytes til og med av at vi i fjor eksporterte råstoff for over 50 milliarder kroner.

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.