DEL

Næringer som utnytter naturressurser er ifølge økonomer spesielt lønnsomme og kan bidra til fellesskapet ut over vanlig skatt. Før gjaldt dette de mest konsentrerte ressursene i bergverk og kraftanlegg. Så kom oljen. Nå er det blitt mer aktuelt også for en normalt spredt ressurs som fisk.


( 28.08.2017 )

Men hvem skal være med og høste – staten, fylkene eller kommunene? Her har det, siden striden om konsesjonslovene og vannkraften etter 1905, vært et fordelingsproblem. Såkalte vertskommuner ville dele med staten, og fikk det. Siden meldte kraftfylkene seg på. Kommunereformene i 1960/70-årene skapte «det nye fylket» med egen økonomi og egen skatt. De ville blant annet ha rimelig konsesjonskraft. Det bidrog til at kraftkommunene organiserte seg i LVK fra 1977. Og i 1975 fikk vi en spesiell eiendomsskattelov for kommuner, en såkalt fakultativ lov som kunne sikre dem ytterligere avkastning, om de ville ta den i bruk for «verk og bruk», som kraftverk. Denne loven kom samtidig med petroleumsskatteloven, basert på ekstraskatt til staten alene. Lovene ble vedtatt med fjorten dagers mellomrom i juni 1975.

Også andre distriktskommuner opptrer organisert. I tillegg til LVK fra 1977 kom en forening for utmarkskommuner (USS) i 1996. Siden har vi fått to foreninger til, som særlig har betydning for kysten – Landssammenslutninga av norske Vindkraftkommuner 1999 (LNVK, 49 medl.) og Nettverk fjord og kystkommuner 2009 (NFKK, 74 medl.)

Vindkraft-medlemmer er gjerne fjell- eller kystkommuner, som Bygland og Båtsfjord. De med utbygde parker vil ha samme rettigheter som kraftkommunene, som naturressursskatt og konsesjonsavgifter. Men vindkraft har til nå vært lite lønnsomt, så de har til nå måttet nøye seg med individuelle avtaler med utbyggerne. Noen kommuner er med i flere foreninger. Kommuner med i både kyst og vind er for eksempel Fitjar, Smøla, Nærøy og Båtsfjord. Bremanger er kraft- og fiskerikommune. Kraftkommunen Alta har oppdrett, og er samtidig bekymret for sin laksefjord og storlaks. Ilandføring av olje og gass i Norge har aldri blitt det man tenkte; det er så få oljekommuner at de ikke har organisert seg. Men olje/kystkommuner som Øygarden og Aure sikrer seg mye eiendomsskatt, og de er med i NFKK.

Oppdrettsanleggene legger beslag på en del areal, men det er mye å gå på langs norskekysten. Illustrasjonsfoto, Salmon Group, Bergen.

Villfisk og oppdrettsfisk

Utnytting av naturressurser er oftest regulert. En svakhet ved konsesjoner og rettigheter er tendens til konsentrasjon på færre hender. De kan bli omsettelige verdipapir og «privilegier» som får sin egen etterspørsel. Fisk er normalt en spredt ressurs, men er blitt konsentrert eiermessig, og i fiskeoppdrett i tillegg i store anlegg med MTB på 8-900 tonn. Gjennom konsesjoner, kvoter og «strukturering» har deler av flåteleddet fått betydelige inntekter. En ressursrente til det offentlige er utredet, sist fra Eidesen-utvalget som leverte innstilling før jul. Men så langt har bare oppdrett av laksefisk resultert i ekstra offentlig uttelling.

Oppdrett som primærnæring, basert på en samvirkemodell med mange små aktører ble oppgitt i 1991, og en konsernmodell, er siden blitt viktig. Store selskap har sikret seg mange konsesjoner og har konsolidert og stabilisert næringen. Sammen med nye konsesjoner har det resultert i produksjon godt over en million tonn laksefisk årlig, på høyde med vintersildfisket på Vestlandet da det var på topp i 1950-årene.

I tillegg har det skjedd en konsentrasjon på landsiden ved færre slakterier, en slags ny fiskeindustri, dit fisken føres med stadig større brønnbåter. Næringens lokale forankring er noen steder svekket og arbeidsplasser, inntekt og overskudd flyttet ut. Noen kommuner er blitt mer passive vertskommuner med en håndfull ansatte knyttet til fôring og fiskestell. Dette har nok ligget bak krav om en løpende produksjons- eller arealavgift, en parallell til konsesjonsavgiften for vannkraft.

I 1990-årene var fortsatt mange anlegg “landfaste” og krevde ikke så mye areal. Foto Leiv Nordstrand.

Betaling for nye laksekonsesjoner

Etter modell fra oljenæringen har utdeling av konsesjoner for laks og ørret fra 1981 foregått i konsesjonsrunder, men uregelmessig og langt færre enn de 24 i oljen siden 1965. Myndighetene har blant annet brukt ordningen til å strekke næringen geografisk. Etter en nordnorsk runde i 1989 fulgte en lang stopp fram til 2002/03, men da med 90 nye. Den lange laksestriden med EU ebbet ut, slik at en del restriksjoner og begrensninger kunne fjernes, og ti nye land med Polen i spissen kom inn i EU fra 2004. Og Chile var i ferd med å bli en skarp konkurrent.

Siden 2003 har staten krevd betaling ved tildeling, i første omgang til seg selv. Men forslag om en arealavgift var lansert, og i 2006 var kommuner frampå med krav om dette. De måtte nøye seg med rett til eiendomsskatt som for verk og bruk fra 2008, noe som ikke betydde all verden for sjøanlegg i forhold til for eksempel kraftverk.

Etablering av NFKK fra 2009 falt blant annet sammen med en ny konsesjonsrunde. Betalingen for de 65 tillatelsene skulle staten og fylkene dele 60-40. NFKK som forening av primærkommuner var gjerne en reaksjon på det. Men oppnevning av et sjøarealutvalg samme år gjorde sikkert også organisert samarbeid mer aktuelt. Begrensninger på oppdrett gjennom Nasjonale laksevassdrag og Nasjonale laksefjorder for å beskytte villaksen var dessuten blitt mer aktuelt med de stadig større sjøanleggene, blant annet vedtak i 2007.

I en foreløpig siste ordinær runde på 45 «grønne» konsesjoner i 2013 skulle primærkommunene få 40 prosent av betalingen, fylkene ingenting. Tildelingen inkluderte en budrunde for 15 konsesjoner, som innbrakte 900 millioner kroner. For de 30 andre, noen øremerket kysten lengst i nord, var kravet 10 millioner. 1,2 milliarder innbetalt i alt skulle tilsi nesten en halv til kommunene. I forbindelse med det nye Havbruksfondet, vedtatt i 2016, skal fordelingen for nye konsesjoner være 70 – 10 – 20 på henholdsvis kommune, fylke og stat. Bare de 80 prosentene, øremerket kommuner/fylker, skal legges inn i fondet.

Betaling for økt MTB

Enda et nytt betalingsopplegg er nylig kommet til. Eksisterende anlegg kan søke om å få øke biomassen/MTB med 5 prosent mot å betale en million kroner, også det en engangs betaling, «til statskassen», heter det. Tildeling er basert på miljø og det såkalte «trafikklyssystemet» for vekst, som først skal tre i kraft fra 1. oktober, sammen med en inndeling av kysten i 13 produksjonsområder. Anleggene må vel da ligge i regioner som får grønt lys.

En løpende tildeling av såkalte utviklingskonsesjoner er dessuten nytt. De skal i første omgang være gratis og tidsbegrenset til 15 år. Men konsesjonen kan forlenges mot en betaling på ti millioner kroner om anlegget blir kommersielt vellykket.

Her foreligger planer om offshoreanlegg og havmerder som kan komme til å produsere tusenvis av tonn. Hvis disse blir levedyktige, kan det bli diskusjon om kommunegrensene til havs, slik det måtte avgrenses til fjells da de store kraftutbyggingene kom. Her har oljen allerede ført til en grense for kommunal eiendomsskatt. De kan bare skattlegge den delen av rørledninger med mere, som er innenfor grunnlinjene.

Om dette skal gjelde også for havmerder, kan det bli staten som får høste. De nye produksjonsområdene går i Sør-Norge ut til 30 nautiske mil og i Nord-Norge til 20 mil, regnet fra grunnlinjene. Om dette også skal være skatte- og avgiftsgrenser, vil kommunene kunne være med. Så lenge en hadde diskusjonen om kommunal arealavgift gående, kunne også omfanget av kommunens sjøareal være et tema. Men nå er vel den diskusjonen lagt død i og med Stortingets vedtak om en produksjonsavgift i stedet.

Stortinget har så langt avvist forslag om arealavgift. Foto Leiv Nordstrand.

Produksjonsavgift

Enda en ny betalingsordning er altså vedtatt etter at Stortinget i prinsippet i juni bestemte en produksjonsavgift, ment å gjelde fra neste års budsjettermin, altså 1. juli 2018. Men det er fortsatt uklare ting, særlig hvor stor avgiften skal være. 25 øre/kg som foreslått vil bety 400 millioner av et eksportkvantum på 1,2 millioner tonn. Men avgiften har form som en slags eksportavgift øremerket kommunene, ved at den bare gjelder utførsel av ubearbeidet (vel da også sløyd) fisk. Bedriftene kan altså spare penger om de går for mer foredling innenlands. Som med andre slike avgifter før, er det nok meningen at satsen skal være så lav at bedriftene klarer å betale avgiften uansett konjunkturer og varierende omsetning.

Av betydning her er det at denne reformen vil gi gamle, etablerte regioner med mange anlegg anledning til ekstra innhøsting; avgiften må få en annen profil enn nytildeling av konsesjoner, som gjerne sikter mot en spredning og tildeling til kommuner hvor det er få anlegg og rikelig med areal.

Av betydning for hvem som skal høste og hvor pengene til sist havner, er også at vi er i gang med en kommune- og fylkesreform. Større kommuner og større fylker/regioner betyr at pengene vil fordeles utover, og det er ikke sikkert at de til sist havner der anleggene ligger.

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.