Rakke, utenfor Stavern, i midten av oktober? Nei, ikke en gang norskamerikaneren Stig Hanssen i Deadliest Catch, vil seile i det farvannet. Brødrene Oppen-Berntsen gjør det likevel. Det er sesongens siste trekk.

En sommerdag i dette farvannet byr på utfordringer nok. Hva da med oktober? Grått og tåkete er det. Dønningene kommer fra Sørøst og fra motsatt vei av havstrømmene.

– Gravhav, konstaterer Dag OppenBerntsen. Han er spesialrådgiver i Norsk Forskingsråd og er overmåte interessert i fisk og båter, men også i etymologi. Etter hans teorier betyr ikke «gravhav» at man ender sitt liv på havet, men peker på havets urene bevegelser.

– Se hvordan det kaver og graver seg ned fra alle kanter av båten.

Fra tre til plast

Fartøyet er i dette tilfellet en 23 fot stor Tromøy plastsjekte.

– Hummerfiske sliter så hardt på en tresjekte, forklarer Jan.

Han arbeider også i fiskerinæringen og er salgsdirektør for PHARMAQ Fishteq, som driver med vaksinering av oppdrettsfisk over hele verden. I mer enn 30 år har de to brødrene trukket teiner sammen. Begge har de tresjekter, men i 2018 skaffet de seg en felles sjekte i plast. I dag skal de ut på sesongens siste trekk.

– Det er både godt og litt trist, sier Dag som utenpå Islenderen har festet selene til knalloransje oljebukser. På hodet har han en egen skipperlue spesialmerket til nettopp dette bruket. I front er det festet en liten blank hummer i bronse. Åtte hummerteiner er losset om bord og rollefordelingen er den samme som alltid. Jan har plass ved akterstevnen. Dag setter sjøbein ved vinsjen. Før avreise ble det meste av vannet under dørken pumpet ut, men i tøffe kast skylles nytt vann stadig over ripa.

Den eneste leden

Allerede ved Vadholmen lykt kan vi registrere svellet i sjøen. Er det forsvarlig å fortette? Må vi snu? Visst er sjøen brå, men yr varsler det verre. Nå er det bare å sette stø kurs. Å gå på innsiden av de såkalte Rakkebåene er ikke for amatører. Flere skjær og fluer i dette området har fått navn etter ulykker og havari. Om sommeren ser det pent og romantisk ut det hele. Mykt svaberg liksom smelter ned i havet. I virkeligheten er Rakkelandskapet nådeløst og rått.

– Når det er flatt vann ser du ingenting. Under slike forhold er det nesten umulig å styre etter båer, skjær eller fluer, opplyser Jan.

Kun ved hjelp av detaljerte me er det mulig å gå på innsiden av Rakkeboene fra Stavern til Naverfjorden. Oppskriften på dette fikk brødrene i sin tid av statslos, Thor Thorsen. Som om det var poesi har losen skrevet ned på fem linjer hvilke merke som må settes for en trygg overfart:

“Fra tvers av Vadholmen lykt styres midt mellom S. Trollhetta og Trollhetteflu. Svinger så S. B og styrer på Anvikvarde over S. ende av N. Trollhetta. Dette merket holdes til Solbergodden på Eftanglandet er inntil N. Kant av Svartskjær. Videre med dette til Kikkut er over S. Rakkehuset…”

Jan avviker fra Thorsens antegninger og styrer i stedet i retning sørvest og mot områder de to brødrene, med sin interne slang, har kalt «Dittenhølet».

Dag starter vinsjen. Jan sjekker ekkoloddet. – 18 meter. Syv grader opplyser han. De to brødrene konkluderer med at temperaturfallet muligens er årsaken til at de to siste trekkene har vært dårligere enn de første.

– På de første fire trekkene hadde vi trukket 4 x 16 teiner og fikk totalt 64 hummer. Det er et snitt på en hummer pr. teine, forteller Dag. Jan legger til at den plutselig lavere temperaturen kan gjøre hummeren stresset og mer passiv.

Teine nummer en slår over ripa. Fem krabber får klørne revet av og skallet slått sønder og sammen på teinekanten så vannet spruter. – De er tomme uansett, sier Dag. Mellom krabbene er det også en hummer. Dag tar fram noe som ligner et økseskaft.

-Størrelsen skal være utenfor målet. Med det mener vi utenfor, og da menes utenfor.

Hummeren måler 24,5 centimeter. I noen sekunder får den vinger, før den på nytt synker ned mot dypet, opplyser Jan.

Hummerbestanden er bunnløs

Bunnen må helst være rullestein, opplyser Jan og viser på ekkoloddet. – Er det ikke fascinerende at man tidligere visste hvor hummeren sto? Uten tekniske hjelpemiddel?

Dette er et av brødrenes knep. De styrer unna de tradisjonelle stedene. Der vi tradisjonelt har fiska, har nok bestanden ganske sikkert gått ned, medgir Dag og fortsetter:

– Men det er hummer på mange forskjellige typer hardbunn. De kan være over alt!

I den grad bestanden virkelig har gått ned, slik myndighetene mener, mener brødrene at det må skyldes tjuvfiske. Eller også at hummeren blir utsatt for passiv redskap. Fiske med garn i fredningsperioden kan også være en av årsakene, mener de to brødrene, og peker på det faktum at hummerens kretsløp er svært sårbart i minst to perioder; Under parring og når den gyter. Mellom paring og gyting tar det ett år, så går hunnen med rogna under halen i ett år før den klekker. Begge prosessene finner sted på grunna. Men står det garn ute blir hummeren fanget på sin vei inn fra havet.

Dag eller Jan rister på hodene sine‚ – Noen garn er til og med agna! Ingen av brødrene nevner navn på garnsetterne, men sier at ingen i Stavern setter garn i Rakke. – Alle vet at det ikke er fisk her, konstaterer Dag.

Kulturarv

En ny teine trekkes inn. Nye bølger slår over. Enda en ny teine, nye bølger. Jan blir mer og mer stille. Dag tar en kaffe. Inne ved Sjursvika, som ifølge Dag også kan kalles Sjøssvika, smuler havet. Dag puster ut.

– Hummerfiske er sjøens rypejakt. Dette er et viktig fiske for oss som lever ved kysten, og dette er en viktig del av vår kystkultur. En kamerat av meg kjenner Stig Hanssen i Deadliest Catch, og han sier at han aldri vil hit, sier han.

Åtte metallteiner ligger stablet på dørken. I løpet av turen er en rognhummer kastet over bord. Den samme veien gikk to små hummere under 25 centimeter. I kassen, under en fuktig striesekk, ligger dagens fangst. Jan tar med seg en hjem til kona. De to andre skal straks ende sine liv i Dags gedigne kasserolle. Der får de selskap av sursildog paprikakrydder.

– Jeg følger Henriette Schønberg Erkes oppskrift, opplyser Dag. For også her holder han seg til tradisjonene. – Hummerfiske handler ikke bare om fangst og matauke, konkluderer han. Det handler om å praktisere og videreføre den kystkulturen som vi er en del av. Blir det totalfredning av hummer, da slipper vi, mellom fingrene, hele denne kunnskapsintense kulturarven, sier han.

Hummer i hver klove

Å totalfrede hummeren er et hån mot fangstkulturen. Det mener Dag OppenBerntsen. Dagens regelverk er, ifølge ham, dessuten umulig å håndheve. De satt på feil premisser.

-Vi må ikke glemme at vi er en del av en rik fangstkultur, presiserer Dag OppenBerntsen. Når vi snakker om fisking av hummer, kan vi, ifølge ham, ikke bare ta selve fangsten i betraktning. Her er en hel kultur inkludert. Det er immateriell kulturarv, kunnskap, en kompetent trebåtflåte, verktøy og ikke minst praktiseringen av gammel kunnskap. Dette er, ifølge Berntsen, elementer som må regnes inn og tas med i bedømmingen når eller hvis, hummerfiske skal totalfredes.

Regler som ikke lar seg håndheve

Oppen-Berntsen er likevel ikke for fritt fiske. Noen regler må til.

-Det vi trenger er et mer restriktivt regelverk i selve fredningsperioden, sier han og sikter da både til teiner som er satt for grunt, egnede garn og passivt redskap. I tillegg kommer tjuvfiske. Det er denne type fiske Oppen-Berntsen mener trekker tallene ned og får myndighetenes lykter til å blinke rødt. Men skal feil type fiske gå ut over dem som følger regelverket og tradisjonen?

-I dag er det også mye snakk om fluktåpningen, sier Oppen-Berntsen: – Men hvordan har myndighetene tenkt å sjekke disse? Jeg synes rett og slett litt synd på de som skal håndheve dette regelverket. – Skal de heise på all redskap som er satt grunnere enn 25 meter i fredningstida da?

Ifølge Dag Oppen-Berntsen er det ikke årets fangst som bør være den absolutte indikatoren for om bestanden er liten eller stor. Til det må flere variabler regnes med.

-Det er et komplekst samspill, som avhenger av mattilbud og vekstrater. For få år tilbake visste vi at fangststatistikken kun redegjør for mellom fem og ti prosent av det totale fangstvolumet. Dette vet heldigvis forskerne og myndighetene om nå. Oppen-Berntsen mener at vi heller ikke kan se bort i fra det historiske perspektivet i saken.

– Etter 1945 og industrialiseringen av Norge, gikk mange fiskere over til å jobbe i industrien. Men veldig mange av dem fortsatte å fiske hummer og laks, som begge to var unntatt fra råfiskloven. Det var med andre ord lov å omsette dem direkte til kunde. Det skulle selvsagt oppgis, men store deler av fangstvolumet ble ikke registrert. Salget ble flyttet fra Skagerakfisk til private hender. Dermed ble resultatene lavere enn de faktiske fangsttall, og bestanden så ut til å være mindre enn det den faktisk var.