Det er lite strøm her hvor Tonle Sapelven møter den allmektige Mekongfloden. På den ene siden av Tonle Sapelven ligger Phnom Penh sentrum. På motsatt side av elven, over en bro, er det voldsom byggeaktivitet. Nye hoteller, butikker, restauranter og fine villaer bygges, tegn på et land med raskt voksende økonomi.

Vannet i de to elvene er grumsete, lysebrunt i fargen og med en sikt på tre-fire centimeter. Det skyldes både naturlige sedimenter fra landet rundt, og forurensning fra menneskelig aktivitet.

Vi kommer til den første blåsen, en tom plastkanne uten noen form for merking. Garna står aldri lenger unna enn de kan bli voktes. Hver morgen, så snart lyset gjør det trygt å være på elva, går Yosef og kona Rohany ut for å sette to lenker med garn, hver på cirka 200 meter. Med om bord er også det yngste barnet, en liten jente på snart to år. I de fleste garnfiskerier, er det natten som gir best fangst. Her er vannet så grumsete, at det alltid er mørkt en meter under overflaten.

Yosef setter garna i sjutiden på morgenen. Så går han tilbake til land for å få sitt første måltid. Hans eldste datter går på en statlig skole så lenge han fisker her. I titiden vil han og Rohany gå ut på elva for å trekke garna. Å trekke garn tar alt fra et par timer til fire eller fem timer, alt avhengig av hvor mye fisk det er.

Svart som en fisker

Vi møter Yosef der hvor han har fortøyd båten sin til et par bambusstammer satt ned i gjørmen. Solen er allerede sterk, og værmeldingen sier at temperaturen vil nå 36 grader. Ansiktet hans er veldig mørkt. Fargen er en manifestasjon av sosial status. Mørk solherdet hud er fargen til bønder, fiskere, veiarbeidere og andre slitere som ikke kan gjemme seg for den brennende tropesolen. En farge som overklassen og middelklassen gjerne betaler dyrt for å unngå.

Han hilser meg med et smil og plasserer sin venstre hånd over hjertet. Den er den muslimske måten å hilse på. Hans kone er mer sjenert, men gir meg den samme hilsenen når jeg kommer om bord i båten.

En fiskebåt og et hjem

Familiene som bor på Chroy Changvar-halvøya har blitt fortalt at de vil måtte flytte på grunn av regjeringens fokus på «skjønnhet, turisme og hygiene».
Familiene som bor på Chroy Changvar-halvøya har blitt fortalt at de vil måtte flytte på grunn av regjeringens fokus på «skjønnhet, turisme og hygiene».

Trebåten har design som er inspirert av en type kinesisk båt, en flatbunnet Sampan. Den er rundt sju meter lang og et par meter bred. En liten enkel hytte laget av bambus og dekket med presenning er ikke bare et sted å søke litt skygge, men kanskje også for spise et sporadisk måltid. Dette er familiens hjem.

Akter har fartøyet en motor som er koblet til en over to meter lang propellaksling. «Longtail» – langhale kalles dette. Longtail gjør fartøyet lett å manøvrere, samtidig som det er en løsning på problemet med planter og plast som flyter i elva. Hvis skitt kommer inn i propellen, blir propellen vippet opp fra vannet og omdreiningen øker. Normalt er propellen ren i løpet av sekunder.

Hvis det er nylon tau eller andre ting som er vanskeligere å fjerne, blir motoren stoppet. Deretter blir propellen og akselen er løftet opp fra vannet og snudd nesten 180 grader inn mot dekket. Da de fleste problemer lette fikse med en kniv.

Fisker, som sin far

– Jeg må flytte til forskjellige steder for å fiske, avhengig av sesong. Her er det veldig godt fiske når Tonle Sapelven renner inn i Mekongfloden. Når vannstanden øker i regntiden snur Tonle Sapeelven og renner inn mot innsjøen Tonle Sap. Da må vi flytte oppover i elva for å finne egnede fiskeplasser. Her nede blir strømmen for sterk, forklarer Yosef.

Han har vært en fisker hele sitt 44-årige liv, akkurat som sin far, og har fisket her hvert eneste år siden han var barn.

Tvinges bort

Ferdig fortøyd, men det vil fortsatt ta timer å sløye småfisken før den kan selges til oppkjøper.
Ferdig fortøyd, men det vil fortsatt ta timer å sløye småfisken før den kan selges til oppkjøper.

Da hans foreldre levde, fisket de også her store deler av året, noe de har gjort i nesten 50 år. De fortøyde på spissen av halvøya Chroy Changvar om natten. Tidligere var det også mange flere fiskere som bodde her på elvebredden, eller i båter. Fangstene har vært synkende. Mindre fisk migrerer nedover Tonle Sapelven. De fiskes i stedet i store ruser i et fiskeri som kalles Dai-fiske, øverst i elven. Fiskerne er også sikre på at de rustne lekterne, som suger sand fra elvebunnen der Tonlesapelven og Mekongfloden møtes, har ødelagt mye. Sandbanken her var det beste stedet for garnfiske før pumpingen startet. Nå trengs det sand til byggeindustrien.

En ny høy bygning, sannsynligvis bygget med sement og elvesand, er det 18-etasjer høye, femstjernershotellet Sokha Phnom Penh Hotel & Residences som åpnet dørene i 2015. Det er, med sine 744 rom og leiligheter, det største hotellet i den kambodsjanske hovedstaden. Hotellet ble åpnet av statsminister og Hun Sen, som sa: «Snart kan diplomater bo her. De kan leve i en frisk atmosfære uten luftforurensning». Hotellet ligger et par hundre meter fra der Yosef fortøyer for natten.

Elvebredden tilhører regjeringen

Yosef og de andre fiskerne eier ikke noe land på Chroy Changvarhalvøya. De er blitt fortalt at de vil bli flyttet. De passer ikke inn her hvor rike folk, som bor på hotellet, ser utover elva mot det kongelige palasset og flotte Buddhisttempler. Fattige fiskere forstyrrer utsikten. Kambodsjanske fiskere er enten Cham-muslimer eller innvandrere fra Vietnam. Yosef er Cham-muslim, en etnisk og religiøs minoritet som utgjør 2 – 3 prosent av landets befolkning.

På det meste bodde det 200 familier i fiskerlandsbyen på elvebredden. Det er under halvparten tilbake. Hvis de bodde der hotellet er bygget, kunne de ha hevdet å ha hevd på området. Sjansen for å vinne ville vært liten de måtte stått opp mot regjering og store investeringsselskaper. Alle dokumenter som viste eierrettigheter til land ble ødelagt av Røde Khmer-regimet. Etter at Røde Khmer ble beseiret, kom mange fiskerfamilier som hadde blitt tvangsflyttet, tilbake til halvøya i 1979. Tusenvis av fiskere og deres familier kom ikke tilbake til sitt virke. De var drept, eller de døde av sult på rismarkene, ikke i stand til å høste fisk i elver og innsjøer.

Utsmykninger, turisme og hygiene

Det enkle overbygget på båten er familiens hjem. Det er ulovlig å leve om bord. Så noen fi skerfamilier lever i små skur på elvebredden.
Det enkle overbygget på båten er familiens hjem. Det er ulovlig å leve om bord. Så noen fiskerfamilier lever i små skur på elvebredden.

Den lokale landsbylederen sier at byens myndigheter ønsker «båtfolket» flyttet. Men det er fortsatt ikke funnet et sted de kan flytte til. Grunnen for å flytte dem er ganske enkelt forklart med «skjønnhet, turisme og hygiene».

Hvis regjeringen bestemmer seg for å be fiskerne om å forlate stedet før et nytt område er funnet, kan de gjøre det. Alle elvebredder og strandsoner eies av Staten. I tillegg er det forbudt å leve om bord på fiskebåter. Noen familier har derfor satt opp provisoriske skur som flyttes opp og ned på elvebredden, avhengig av vannstanden som varierer med opptil ti høydemeter her.

20 millimeter mesh

Den første garnlenken er monofilament med maskestørrelse rundt 20 millimeter. For Yosef er det ikke noe som kalles yngel. Det er bare liten og stor fisk. All fangst trengs hvis han og hans familie skal overleve.

En liten dregg laget av armeringsjern stopper garnet fra å bli tatt av strømmen. Det er satt på skrå ut i elven. Alle fiskere setter sine garn i samme retning. Slik blir det minimalt med brukskonflikter.

Mer enn 20 arter

Yosef trekker garnet for hånd, stående i baugen. Der er det montert en åre, noe som gjør det mulig å justere posisjonen til båten. Rohany sitter på dekk og tar fisk og skit ut av garnet. Det meste av fangsten er små karpefisk kalt for «hvit fisk». De veier neppe mer enn 40 gram i snitt. Nå og da er det en litt større malle eller en mindre kjempegurami, slangehodefisk, klatrende abbor eller annen fisk i garnet.

Arbeidet med å ta ut fisk, plast, planterester og annen bifangst tar tid. Nye garn er dyre, så hver fisk tas forsiktig ut for ikke å ødelegge monofilamentet. Det tar nesten tre timer å trekke 200 meter med garn. Fangsten er 5 – 6 kilo fisk, verdt fra like under fem til femten kroner per kilo. Noe vil bli solgt som fersk matfisk og noen vil selges til produksjon av gjæret fisk eller fiskesaus. Det er rundt tjue arter i fangsten, mens en håndfull arter dominerer fangsten.

Uten en pause, og uten en slurk av vann, flytter Yosef båten til neste garnlenke. Den lille datteren sover i overbygget, dekket med et lite teppe. Ikke fordi det er kaldt, men det holder en og annen sjelden mosquito unna. Etter at vi kastet loss, sto hun i åpningen og så på den fremmede som var kommet ombord. Moren ble tydelig nervøs, og fortalte henne strengt om ikke å komme ut på dekk. Falt hun over bord vil det med stor sannsynlighet bety at hun ville drukne. Å finne noen i vannet er nesten umulig.

Inne i overbygget henger det en klokke som ikke fungerer, noen halskjeder med kunstige perler og noen klesplagg til finbruk. Også en fattig fiskerfamilie vil kle seg opp når de på fredager skal i moskeen.

Denne fisken, en liten Mekong labeo, kan være verdt 2 – 2,50 kroner. De kan bli opptil 80 centimeter lange. Men her finnes ingen minstestørrelse, og ingen fisk settes tilbake.
Denne fisken, en liten Mekong labeo, kan være verdt 2 – 2,50 kroner. De kan bli opptil 80 centimeter lange. Men her finnes ingen minstestørrelse, og ingen fisk settes tilbake.

En 250 gram fisk bringer et smil

Den andre lenken med garn trekkes. Denne har større maske-størrelse, ca. 30 millimeter og fisken i garnet er litt større. Noen fisker er store nok til å dekke Yosef sin håndflate, og noen maller er kanskje 150 gram. Yosef smiler når det står en karpe, muligens 250-300 gram stor, på garnet. Prisen de får betalt per kilo er litt bedre når fisken er stor nok til vanlig konsum. Og det er mye mindre arbeid med større fisk.

Yosef ber meg om å ta bilder. For ham er det viktig å vise hva som er lykke i livet hans. En «stor» karpe.

En dags fangst verdt 10-15 dollar

Fisken blir sløyd og vasket i elvevannet, om bord i båten.
Fisken blir sløyd og vasket i elvevannet, om bord i båten.

Lenken gir fangst på 7 – 8 kilo fisk. Totalt har det blitt 12 – 15 kilo i løpet av dagen. Det gir muligens en inntekt på 100 – 150 kroner. Rundt ett kilo levende fisk henger i et oppbevaringsnett ved siden av båten. Dette er fisk som vil bli solgt til oppdrettere som fôrer dem større før de selges.

Motoren er i gang. Vi kjører tilbake til elvebredden mot det som er igjen av den en gang så store fiskerlandsbyen. Rohany vasker fisken. Noen blir sløyd, andre får også hodet fjernet. Inne ved land hopper deres eldste datter og en venninne om bord. Sløying av fangsten er en jobb alle må delta i.

Før mørket kommer, vil en kjøper komme. Da vil fisken bli iset og gjort klar for salg på et marked neste morgen. Noe av fangsten vil oppkjøperen levere til en fabrikk til gjæring. Den levende fisken ville Yosef beholde til han har flere. Det koster drivstoff å gå for å levere, så han vil helst ha med seg tre-fire kilo levende fisk hver gang.

 

Et lite fiskefartøy med en form for trål som dras mot strømmen, har levert fangst til en kjøper ved Tonle Sapinnsjøen.
Et lite fiskefartøy med en form for trål som dras mot strømmen, har levert fangst til en kjøper ved Tonle Sapinnsjøen.

Mekong produserer fem millioner tonn fisk

Mekongelven er hjemsted til verdens største og mest produktive fiskerier og fiskeoppdrett i ferskvann. Bare Kina, India og Bangladesh har en større total produksjon av ferskvannsfi sk, enn hva Mekongfloden og sideelvene alene har.

Iden 3000 kilometer lange Mekongfloden, sideelvene og elvedeltaet i Vietnam, hvor floden renner ut i Sør-Kinahavet, produseres det rundt fem millioner tonn fisk årlig. Mer enn halvparten er fra akvakultur, med vietnamesisk pangasius som den dominerende arten med en produksjon anslått til 1,6 millioner tonn i 2019.

Det er vitenskapelige studier som tyder på at produksjonen er flere hundre tusen tonn høyere enn offisielle tall. Dette skyldes hovedsakelig at fangst fra småskala fiskeri og ulovlig fangst blir solgt lokalt og ikke registrert i statistikken.

Mer enn 1200 fiskearter

Kinesiske håver» er et vanlig fiskeredskap i Mekongfloden og sidevassdragene. Dette er fra Moonelven som flyter inn i Mekongfloden fra nordøst Thailand.
Kinesiske håver» er et vanlig fiskeredskap i Mekongfloden og sidevassdragene. Dette er fra Moonelven som flyter inn i Mekongfloden fra nordøst Thailand.

Ifølge Mekong River Commission, et regionalt rådgivende organ satt opp av nasjonene floden går gjennom, finnes det mer enn 1200 forskjellige fiskearter i Mekongregionen. Fisket av vill fisk domineres av fangstene i Tonle Sapinnsjøen og Tonle Sapelven i Kambodsja. Tonle Sap er Sørøst-Asias største innsjø, og et av de mest produktive økosystemene i ferskvann i hele verden. Innsjøen har en voldsom variasjon i areal. I den våte sesongen utvides innsjøens flateareal fra 2.700 til 16.000 kvadratkilometer. I regntiden øker vannstanden i Mekongfloden, og den reverserer flyten av Tonle Sapelven, som da fyller opp innsjøen. Deretter, i den tørre årstiden, renner vannet gjennom Tonle Sapelven tilbake til Mekongfloden.

Gigantiske ruser

Fisken holdes inne bur og mates til de når kommersiell størrelse.
Fisken holdes inne bur og mates til de når kommersiell størrelse.

Hvert år, når vannet renner ut av Tonle Sapinnsjøen, foregår et fiskeri som kalles «Daifi ske» fra oktober til mars. Dette fisket foregår ved utløpet av innsjøen og den øvre delen av elven, ved at det settes ut enorme ruser med ledenett som kan strekke seg opptil fem hundre meter til hver side. Fisken som har blitt klekket i den ekstremt næringsrike innsjøen fanges når den migrerer mot Mekongfloden.

Fangsten er hovedsakelig liten «hvit fisk», et begrep for små karpearter. Den årlige fangsten i Daifisket varierer fra 200.000 – 250.000 tonn i årlig. Den totale kambodsjanske fangsten og akvakulturproduksjonen i ferskvann er årlig mellom 300.000 og 450.000 tonn. 70 prosent av dette er fisket eller oppdrettet i Tonle Sap-vassdraget.

Fiskere som opererer nedover elva har klaget over at det intensive Daifisket gjør deres fiske ulønnsomt. Daifisket er regulert gjennom antall fiskeretter som selges på auksjon før hver sesong.

Ifølge FAO er mer enn 1 200 000 mennesker avhengig av fisket i Tonle Sap-vassdraget. Alle som fisker kommersielt må ha lisens. Det er også begrensninger på hva lokalbefolkningen kan bruke av utstyr til å fiske til egen husholdning. Blant annet er det en begrensning på ti meter lengde om en bruker garn.