DEL

Kystmagasinet 4.15: Det har i flere tiår vært kjent at det på en del thailandske fiskefartøyer foregår direkte slaveri. Nå har Associated Press (AP) avdekket hvor organisert dette er, og vist at fisken som fiskerslaverne fisker har fri adgang til markeder over hele verden. Mye tyder på at fisk fra slavebåter kan ha havnet, og fortsatt havner i norske butikker.


( 10.06.2015 )

 

Norge importerte i fjor 1.716 tonn sjømat til en verdi av 48 millioner kroner fra Thailand, og 79 tonn til en verdi av ni millioner kroner fra Indonesia. Til nå har det vært viktig for norske importører å fokusere på at sjømat som importeres kommer fra bærekraftige fiskerier. For eksempel er det aller meste av hermetisert tunfisk som kommer fra Thailand laget av tunfiskslaget skipjack, Dette er ikke noen truet art. Men om fisken ikke er en truet art, sier dette lite om hvilke arbeidsforhold som er på båtene som fisker fisken.

Slaveri 2

En stor teinebåt gjør klar for avgang fra fiskerihavna Cha-am. Svært mange av båtene som anløper her har burmesisk mannskap. På langt nær alle burmesere har arbeidstillatelser og de tør ikke å klage over dårlige arbeidsforhold.

 

Da journalister fra AP i mars offentliggjorde bilder av thailandske og burmesiske fiskere som satt innesperret i bur på den indonesiske landsbyen Benjina, og gjorde intervjuer med fiskere som ikke hadde mottatt lønn på lange tider, i noen tilfeller over ett år, ble det også avdekket at en del av fisken som fiskerne fisket ble sendt videre med frysebåter fra Indonesia til Thailand. Der endte en del av fisken opp som råstoff i fabrikker tilhørende blant annet Thai Union Frozen Products (TUF).

 

Frysebåter har også levert fisk fra Benjina til industrien i Samut Prakhan hvor det meste av tunfiskhermetikken som spises i Norge er produsert. Dette beviser ikke at fisken har havnet i Norge. Men det finnes ingen regler eller kontrollprosedyrer som gjør at den ikke like lett skal havne i Norge som i andre land.

Slaveri 3

Det skal være 40.000 thailandske fiskefartøyer, hvorav bare en fjerdedel er registrert på lovlig vis. Her ligger fiskefartøyer til havn i Araya rundt 300 kilometer syd for Bangkok.

 

Sjømatgigant sa opp avtale

TUF er ett av verdens største sjømatselskaper. Selskapet, som har kjøpt opp sjømatselskaper over hele verden, kjøpte i fjor norske King Oscar. Avsløringene til AP medførte at TUF umiddelbart sa opp avtalen med selskapet som importerte fisken fra Benjina. For ett av verdens største sjømatselskap, som omsetter store mengder hermetisert tunfisk og fryst fisk i både Europa og USA, var det viktig å handle raskt av hensyn til sitt omdømme.

 

Daglig leder Geir Arne Åsnes i TUF-eide King Oscar AS i Bergen sier til Kystmagasinet at den hermetiserte tunfisken de selger ikke er produsert av TUF.

 

– Hvem er det som produserer denne?

 

– Det kan jeg av konkurransehensyn ikke svare på. Men det jeg kan si er at tunfisken kommer fra bærekraftige fiskerier, sier Åsnes.

Slaveri 3b

Bare en fjerdedel av Thailandske fiskefartøy skal vissnok være registrert på lovlig vis.

 

Selv om Åsnes ikke ønsker å fortelle hvem som produserer deres hermetiserte tunfisk, forteller nummeret TH 2002 som står på boksene at det er selskapet Pataya Food Industries Ltd i Samut Sakhon, som ligger snaue fem mil sørvest for Bangkok. Enhver konkurrent vil se dette umiddelbart, så det kan neppe kalles en forretningshemmelighet.

 

Pataya Food Industries har ikke vært involvert i skandalen som ble avdekket av AP. Men det betyr ikke at fisken de kjøper som råstoff nødvendigvis kommer fra fiskefartøyer med anstendige arbeidsvilkår. Den thailandske fiskerinæringen er uoversiktlig, og fisken skifter ofte eier flere ganger på vei fra båt til fabrikk. Mens norske fiskere får lott eller hyre i henhold til tariffavtale, og ansatte innen fiskeforedling er garantert minstesatsen i tariffavtalen mellom Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund og FHL, er det ikke noen kontroll med importerte sjømatprodukter. Norsk sjømat konkurrerer både direkte og indirekte med sjømat som ofte er fisket av fiskere som ikke får lønn.

Slaveri 4

En mindre fiskebåt i havn i Prachuap Kirikhan 300 kilometer sør for Bangkok. Selv i små fartøyer som dette er det ofte ulovlige immigranter som jobber for lite eller ingen lønn.

 

Sperret inne i bur

I en artiklene AP sendte ut skriver de:

 

De burmesiske slavene satt på gulvet og stirret gjennom et rustent gitter innelåst i et bur, gjemt bort på en liten tropisk øy tusener av kilometer hjemmefra.

 

Noen få meter bortenfor lastet andre arbeidere et frakteskip med sjømat, fisket av slaver, sjømat som ville finne veien inn i nettverkene som leverer til ledende supermarkeder, restauranter og til og med dyrematbutikker i USA.

 

De åtte innesperrede var mistenkt for å ville rømme. De overlevde på noen få biter av ris og curry i et bur snaut nok så stort at de kunne legge seg ned. Her ville de ble holdt til en ny thailandsk tråler skulle tvinge dem med ut på havet.

 

– Det eneste jeg gjorde var å fortelle kapteinen at jeg ikke orket dette mer, og at jeg ønsket å dra hjem, forklarte Kyav Naing.

Slaveri 5

Fangst losses i fiskehavnen Cha-am. Eksportører og foredlere vet ikke om fisken kommer fra fartøyer med slaver om bord. Et annet spørsmål er om de ønsker å vite.

 

Flere hundre slaver

Her, i landsbyen Benjina og områdene rundt (på øya Kepulauan Aru), var det hundrevis av fangede menn som representerer forbindelsen mellom ulike land og sjømatindustrien. Dette intrikate nettet av forbindelser skiller fisken vi spiser fra mennene som fanger fisken, og det dekker over en brutal sannhet: Fisken du spiser kommer kanskje fra slaver.

 

Forholdene AP avdekket har vært kjent i flere tiår. Fiskere, thailandske, burmesiske og kambodsjanske har blitt lurt om bord med løfter om god lønn. Andre har blitt dratt om bord fulle eller neddopede, sjanghaiet som det heter blant eldre sjømenn. Båtene er ofte borte fra hjemmehavnen i ett, kanskje flere år. Det er avdekket eksempler på at fiskere har blitt kastet over bord når de har blitt syke eller ikke har jobbet hardt nok.

 

Fisk fra slavebåtene som opererer ut av Benjina losses ofte i Samut Prakhan, fem mil sørvest av Bangkok. Her finnes flere hermetikkfabrikker som blant annet eksporterer til Norge. Siden store bedrifter som Thai Union Frozen har kjøpt slavefisk fra Benjina, er det stor sannsynlighet for at også bedrifter som eksporterer til Norge har gjort det samme, uten kunnskap om hva som foregikk i Benjina, men kanskje heller ikke med ønske om å få vite.

Slaveri 6

Mange av slaveskipene returnerer fangstene til Thailand med frysebåter. K Goldensea som ligger innerst her i havnen i Samut Prakhan hentet fisk i slavehavnen Benjina i begynnelsen av april. Pemika Reefer ytterst seiler med honduransk bekvemmelighetsflagg. Fartøyet ble bygget i Danmark i 1968.

 

Slaveriet har vært kjent i en årrekke

Organisasjonen Envorinmental Justice Foundation utga i fjor rapporten «Slavery at sea», og i 2013-rapporten «Sold to The Sea». Begge rapportene fokuserer på omfattende slaveri i thailandsk fiskeflåte. I mars, like før AP publiserte sine avsløringer, skrev den Internasjonale Transportarbeider Føderasjonen på sine hjemmesider:

 

«Fiskefartøyer i Siamgulfen og Malaysia losser fangsten i havnebyen Songhkla for salg som fersk eller til hermetisering lokalt. Det er rapportert at det er 40.000 thailandske fiskefartøyer i drift hvorav bare 10.000 er registrert (mange med falske lisenser) og med ikke registrerte innvandrere som arbeidere. Denne usynlige virksomheten tillater fiskebåtkapteiner å behandle arbeidere som moderne tiders slaver.

 

Fire representanter fra ITF var i Thailand i seks dager og kunne konstatere at fiskerne hadde dårlige arbeidsforhold, trange boforhold, lange kontrakter og noen var uten håp om å kunne returnere hjem med opptjente penger. ITF-inspektør Keith McCorriston uttalte følgende om ett av fartøyene han inspiserte:

 

– Mannskapet var redde for å snakke med oss. De hadde ingen kontrakter, ikke toalett, ingen dusj og ingen madrasser. Kokemulighetene besto av åpen ild og de aller nødvendigste redskapene. Mannskapet på 24 sov svært trangt. En fisker vi snakket med hadde vært om bord i ti måneder. Vi har mistanke om at dette var en grov underdrivelse.

Slaveri 11

Phueng ble shanghaiet da han lette etter arbeid i Bangkok. I to år var han tvunget til å være om bord på fiskebåten før han ble sluppet i land blakk. Nå lever han av å lage trekull i en kullmine.

 

Var slave i to år

Like utenfor byen Buriram bor 59 år gamle Phueng Buransuk. For rundt 15 år siden dro han til Bangkok for å tjene seg opp penger. Han var kjent for å være hard på flaska, og det beste var om han kunne få seg arbeid som ga lite tid og mulighet til å drikke.

 

Ingen hørte fra ham på to år. Noen regnet med at han var død, andre gjettet på at han hadde havnet på fylla. Etter to år kom han hjem, blakk. I landsbyen var det å komme hjem blakk å miste ansikt. Det ble forventet at de som dro bort fra landsbyen kom hjem med penger, i hvert fall nok til at de kunne dele med sine aldrende foreldre. Phueng kom hjem uten noe.

 

Han liker ikke å snakke om hva som skjedde. Han blir flakkende i blikket, og skjemmes tydeligvis. Men historien han kan fortelle er at han ikke vet hva som skjedde. Han havnet på fylla. Så våknet han opp om bord på en fiskebåt. Hvor de fisket kan han fortelle lite om, men kapteinen hevdet at han hadde akseptert å jobbe om bord. Dagene var lange og maten dårlig. Etter et par år ble han til slutt sluppet i land. Med seg fikk han noen få baht, nok til å reise hjem til landsbyen.

 

Phueng skammer seg. Nå lever han av å produsere trekull av trær som han fjerner for folk eller som han kjøper rimelig. Han har ikke våget seg tilbake til Bangkok. Phueng er muskuløs og sterk, og ettertraktet som arbeidskraft. Kanskje var det derfor han ble shanghaiet. Han er ikke alene om denne skjebnen. Tusener av thailendere, burmesere og kambodsjanere har slitt i årevis på fiskefartøyer uten å få betalt. Mange av disse har blitt lurt eller tvunget om bord på båtene.

Slaveri 10

De færreste thailandske fiskefartøyer er utstyrt med så noe elementært som toalett, bysse, messe og dusj. Her er brukes dekket både til å spise og å lage mat.

 

Overfiske og dårlig lønnsomhet

Thailandsk fiskeflåte sliter med svært dårlig lønnsomhet. Tilnærmet total mangel på effektiv regulering av fisket har gjort at de fleste fiskebestander er overfisket. Fangstene består i stor grad av småfisk som leveres til produksjon av fiskemel og til lokale markeder. En rekke av båtene som har blitt avslørt som slavefartøyer leverer råstoff til produksjon av mel og olje. I fjor importerte norske selskaper 540 tonn fiskeolje til en verdi av 14,2 millioner kroner fra Thailand. Selv om de får vite hva slags råstoff som er brukt, er det ingen som vet om råstoffet er levert av slavebåter.

 

For å få lønnsomhet velger enkelte redere å bruke mannskap som i praksis er slaver, samtidig som fartøyene ofte fisker ulovlig i andre farvann. Thailandske fiskefartøyer fisker lovlig og ulovlig i mange lands farvann, og ofte helt opp i Rødehavet. To store thailandske trålere, Prantalay 11 og 14, er blant fartøyer kapret utenfor kysten av Somalia.

Slaveri 8

Her er den thailandske fiskebåten Prantalay 11 fotografert etter at den ble tatt over av somaliske pirater og brukt som kommandoskip. Thailandske fiskefartøyer operer over store havområder, med og uten fiskerettigheter. Pressefoto: Indian Navy.

 

Lite endret på flere tiår

Kystmagasinets journalist snakket for tjue år siden med daværende daglig leder ved Findus sin fabrikk utenfor Bangkok, under et besøk vi gjorde til den store fiskehavna i Songkhla i Syd-Thailand. Han uttalte da.

 

– Vær forsiktig. Det er en mafia som styrer alt. Det lureste er å holde seg borte, var rådet han den gang ga.

 

Tjue år senere er forholdene i stor grad de samme i fiskehavnene. En neve med pengesedler fikser alle problemer, enten det er manglende lisenser eller at mannskapet ikke har arbeidstillatelse. Trengs det nye mannskapsmedlemmer står «agenter» klar med unge sterke menn smuglet inn fra Burma eller Kambodsja. De får betalt godt for disse, og fiskerne får ingen lønn før de har tjent inn det som rederen betalte for dem, hvis de i det hele tatt får lønn.

Slaveri 9

Besetningsmedlem rengjør skroget på en fiskebåt inne i havnen. Her slippes både kloakk og fiskeavfall rett ut i samme vann som fiskeren oppholder seg flere timer. Om bord i båten vasker han seg med saltvann, og kanskje en pøs ferskvann.

 

Verdens tredje største eksportør

Thailand er verdens tredje største eksportør av sjømat målt i verdi. Mye av dette er importert råstoff. Mangel på råstoff gjør at selv de mest seriøse thailandske fiskeforedlerne blir lite kritiske til hvem som har fisket råstoffet. Når papirene som følger fisken ser akseptable ut, kjøpes den. TUF hevder de ikke visste noe om arbeidsforholdene om bord på båtene som fisket ut fra Benjina. De har neppe sjekket forholdene, selv om det er allment kjent at det foregår slaveri i den thailandske fiskeflåten.

 

Det finnes ingen reell mulighet for norske importører å kontrollere om mannskapene på båter som leverer fisk til eksport fryst eller hermetisert gir sine mannskaper lønn, eller om de opererer med regelrette slaver. EU har nå advart Thailand og varslet om at hvis det ikke ryddes opp i de grusomme forholdene, vil thailandsk sjømat bli sperret ute fra EU fra og med oktober. Det vil også bety stopp for eksport til Norge og andre EØS-land. Det er også mye som tyder på at USA vil stille krav til Thailand om de vil fortsette å eksportere til landet. En stopp i eksporten til EU/EØS og USA vil være en katastrofe for thailandsk fiskerinæring.

Slaveri 7

Det finnes utallige fiskehavner i Thailand. Omfattende korrupsjon gjør det mulig å operere med falske lisenser og ulovlige immigranter som mannskap. Her noen godt slitne tunfiskbåter i havn i Samut Prakhan, hvor mye av den hermetiserte tunfisken som sendes til Norge blir produsert.

 

Regjeringen lover å rydde opp

Den thailandske statsministeren Prayuth Chan-o-cha har lovet å rydde opp. Foran seg har han en tøff jobb når korrupte politioffiserer, havnesjefer, immigrasjonsoffiserer, tollere, grensevakter, fiskeoppsyn og andre må kutte pengestrømmen fra slavefartøyer og ulovlig fiske. Inn i dette bildet må han også ta med sjømat som merkes med produksjonsnummer til andre bedrifter med nødvendige eksportlisenser, sjømat som kommer fra Myanmar og som merkes som thailandsk og bedrifter som har hundrevis av arbeidere uten lovlig arbeidstillatelse.

 

På en konferanse i Jakarta, Indonesia, ble Indonesias president Joko Widodo og Prayuth Chan-o-cha enige om å samarbeide om å få bukt med problemene. Det hjelper lite om problemer løses i fiskeflåten som fisker kystnært, all den tid en stor del av flåten opererer i indonesisk farvann. EU har gitt ham seks måneder til å klare den formidable oppgaven. Ingen regjeringer har tidligere vist reell interesse for å rydde opp. Prayuth har ikke lange tiden på seg. Men allerede har en del slaver blitt fraktet hjem til Thailand og Myanmar fra Benjina. Problemet er bare at dette er et problem som omfatter mye mer enn den toppen av isberget som AP avdekket.

 

Ingen av fartøyene eller fiskerne, med unntak av frysefartøyet K Goldesea, avbildet i denne reportasjen kan beviselig knyttes til slaveri eller fiskehavnen Benjina. Bildene er generelle og viser thailandske fiskefartøyer. Mannskapene på mange av disse er burmesiske.

 

 

 

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.