DEL

Glefs i Kystmagasinet 3.13: En lakseeksportør har satt ut slakting og foredling av laks som entreprise til et polsk selskap. De ansatte polakkene tjener ifølge dem selv like mye som polske banksjefer. Dette er likevel under norsk tariff, og derfor skriker Norsk Nærings og Nytelsesmiddelarbeiderforbund opp om sosial dumping og boikott. En SVer i fylkestinget kaller det slavehandel.


( 11.06.2013 )

[raw]

I fjor eksporterte Norge eksempelvis under 2000 tonn røykt laks. Den største europeiske produsenten av røykt laks, polske Morpol, produserte mer enn ti ganger den norske eksporten bare for salg i Tyskland. Norsk fiskeforedling ligger på rygg. Vi sender fisk ut av landet som råstoff til bedrifter over hele verden. I flere tiår har skiftende regjeringer, nå senest den sittende regjeringen i Sjømatmeldingen, vedgått at norsk foredlingsindustri sliter. Norge har, med noen få unntak, blitt en eksportør av råstoff.

 

Når norske Sekkingstad velger å la et polsk selskap gjøre arbeidet i Norge, og derved beholde arbeidsplassene her, er det galt. Forståelig nok, fagbevegelsen frykter for vilkårene til egne norske medlemmer. Sannheten er at de gir f… i de utenlandske med mindre de blir bosatt i Norge og betaler kontingent. Gjør de ikke det er det bedre at polakker jobber i Polen til rundt 4000 kroner brutto per måned.

 

Norsk Arbeiderbevegelse, både fagbevegelse og Arbeiderpartiet, har historisk omfavnet solidaritetsbegrepet. I denne saken er det ikke solidaritetsbegrepet som omfavnes, men rå kynisk egoisme. Det understrekes ved at regjeringen, med bred politisk støtte i Stortinget, leter etter måter å stoppe eksporten av trygdeytelser. De skal tilpasses arbeiderne sitt bosted. En polakk med rett til trygdeytelser som barnetrygd, uføretrygd, kontantstøtte osv., skal ha ytelsene tilpasset polsk nivå. De polske arbeiderne, som er stridens kjerne, får fire til seks ganger polsk bruttolønn utbetalt i måneden.

 

Prinsipper i viktige. Men i denne saken, og i lang tid, har redselen for at vårt særnorske lønnsnivå, som er 79 prosent over gjennomsnittet for våre europeiske handelspartnere, skal bli presset nedover dominert. En kan gjemme seg bak tollmurer, handelshindringer og annet, men norsk fiskeforedlings to største problemer er mangel på arbeidskraft og norsk kostnadsnivå.

 

Tiden er inne for at fagbevegelse og politiske organer tenker nytt. Norske bedrifter er avhengige av utenlandsk arbeidskraft.  Ved å legge til rette for at gjestearbeidere kan jobbe til svært gode lønner, men under norsk tariff, kan eksport av arbeidsplasser reduseres. Det må være like viktig som å redusere eksport av trygdeytelser. Antallet som kan jobbe i den enkelte bedrift kan avtales med tillitsvalgte. Med en mer pragmatisk holdning kan sikre fremtidige arbeidsplasser i Norge. Det vil en dag være behov for disse.

 

FrP har varslet at de vil ha igangsatt store investeringsprosjekter, drevet frem med utenlandske arbeidere. For å få disse utført til en fornuftig pris vil en ny regjering sannsynligvis måtte tilsidesette allmenngjøringsloven for å spare landet for milliarder i unødige utgifter. Kanskje bør fagbevegelsen, istedenfor å være bakstreverske, gjøre sitt for å få på plass minstelønner som er akseptable for både gjestearbeidere, bedrifter og den norske stat.

 

Jeg tror ikke så vil skje. Hvor er fagbevegelsen når regjeringen vil kutte i trygdeytelser utenlandske arbeidere, opparbeider gjennom sitt arbeid. De sitter musestille i all sin inkonsekvens og mangel på solidarisk tankegang.
Undertegnede har etter ønske fra Sekkingstad, besøkt tre polske familier, slaver som de ble kalt av en SV-representant i Fylkestinget. De hadde en levestandard langt over hva mange norske fiskeforedlingsarbeidere har. Men det kanskje nettopp derfor denne representanten ikke har noe i mot at det kuttes i trygdeytelsene til slavene? Statlig sosial dumping er helt ok det!

[/raw]

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.