DEL

Kystmagasinet 2.15: For få år siden var det populært å tenke seg at de store selskapene, gjerne kalt for lokomotivene, skulle dra med seg andre selskaper i næringen. Men den gang ei. Nå vil lokomotivene dra avgårde uten noen på slep. Generisk markedsføring i regi av Sjømatrådet har blitt til noe de ser på som veldedighet som bør begrenses.


( 27.04.2015 )

Marine Harvest, Lerøy og de andre store har fått regjeringen med seg på laget. De vil kutte i eksportavgiften som går til å drifte Sjømatrådet. De store kan alt bedre enn de små, og bedre enn Sjømatrådet. Først har det blitt presset på slik at eierskapsbegrensningene, som hindret de store i å bli enda større og feitere, har blitt vannet ut. Nå har tiden kommet på å skvise de som er små og mellomstore.

 

Selskaper som Marine Harvest driver knallhard forretningsvirksomhet. De har blitt tildelt store områder i norske fjorder og skjærgård. Nå vil de spare noen skarve kroner, en brøkdel av selskapets profitt. De mener at de kan drive markedsføring bedre enn Sjømatrådet.

 

Man må gjerne være kritisk til mye av det Sjømatrådet gjør og ikke gjør. Men la for all del ikke selskaper som Marine Harvest slippe et kritisk blikk. De meler sin egen kake. Det er ikke norsk oppdrettsnæring de har i tankene når de ikke ønsker å bidra til felleskapet, men sin egen bunnlinje, og ikke minst ønsket om kontroll over en næring.

 

Hva er egentlig Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap, interessert i? Primært å tjene penger. Er de interessert i at det skal være liv laga for andre eksportører? Ja, vil de si. Noe annet ville skape furore. Men debatten om MTB forteller en annen historie. Her sto de små mot de store. Ønsket om å redusere eksportavgiften understreker ytterligere at de store nå har blitt så store at tiden er inne for å vise makt.

 

Det triste er at FHL har blitt med på laget. Men var noe annet å vente. Kan en organisasjon trosse sine største medlemmer, for ikke å si sine største økonomiske bidragsytere? Det er svært enkelt å forstå Marine Harvest. Hvorfor skal de synes det er greit å betale en avgift som brukes til å markedsføre norsk ørret og laks på bekostning av deres produksjon i Chile?

 

Og hvorfor skal Marine Harvest betale eksportavgift på laks som sendes til deres datterselskap Morpol i Polen? Det er Morpol som markedsfører lakseprodukter i ulike markeder, ikke Marine Harvest. Marine Harvest er en råvareeksportør. De har ikke ønske om annet enn å slakte laks, til nød filetere denne, og deretter få den ut av landet. Råvareeksport er ikke der profitten skapes. Den skapes i oppdrettsanleggene og i den utenlandske foredlingsvirksomheten. Den skapes ikke ved å bidra til at norske foredlede produkter blir hjulpet frem gjennom generisk markedsføring. Marine Harvest er selvfølgelig ikke helt som Frelsesarmeen.

 

Det er trist å se at selskaper som har fått tildelt rett til å tjene milliarder ved å utnytte norske naturressurser, fraskriver seg de forpliktelser som ligger i de politiske føringene som har muliggjort deres vekst. Trist er kanskje et for svakt ord. For det lokomotivene viser i denne saken er en skammelig mangel på samfunnsansvar. Det er ikke noen tidels prosenter i eksportavgift som avgjør om det er liv laga for Marine Harvest og de andre store. Jeg vil ikke kalle de store for smålige, men heller kyniske i sitt profittjag.

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.