DEL

Kystmagasinet 9.15. Glefs: Igjen har vi satt en ny eksportrekord. Over åtte milliarder sjømatkroner kunne norsk sjømatråd proklamere i oktober. Men var det noen grunn til jubel?


( 17.12.2015 )

I oktober i år ble det eksportert sjømat til en verdi av 8,122 milliarder kroner. Ny rekord!!! Jubelen sto i taket. Kjempe, som mange gjerne sier når noe er bra. For oppdrettere og fisker tjener mer enn noen gang. Legges gjennomsnittlige valutakurser for oktober til grunn tilsvarer det en eksport verdt 876 millioner euro eller 983 millioner dollar.

Er det så mye kjempe i forhold til i fjor? Da ble det eksportert sjømat til en verdi av 7,585 milliarder kroner. Det tilsvarte 914 millioner euro, eller 1,16 milliarder dollar. Med andre ord var norsk sjømateksport i oktober i fjor verdt 38 millioner euro, eller 177 millioner dollar mer enn i år.

Hadde nå endelig sentralbanksjefen hatt vett til å senke rentene enda mer, så hadde eksportverdien blitt enda høyere. Det er med andre ord ikke norske fiskere eller oppdrettere, ei heller norske eksportører vi har å takke for rekorden. Det er sviktende oljepris og lav rente som skal ha takken.

Spørsmålet er om det i det hele tatt er noen rekord som bør bejubles. Vi har ikke lykkes i å få mer betalt for fisken. Tvert imot. Verden over har norsk fisk bare blitt billigere. Vi har i praksis gitt bort en enestående mulighet til å virkelig å sette rekord. Hadde vi solgt fisken til like mange dollar eller euro per kilo som for ett år siden, ville vi i det minste hatt grunn til å være fornøyde.

Det ville også vært grunn til jubel om rekorden i eksportverdi var et resultat av økt bearbeiding. Norge går en tid i møte med økt arbeidsløshet. Ikke bare mister mange sitt arbeid som følge av dårligere tider i oljesektoren, men vi får også flere titusen flyktninger til landet. Blant disse er det sikkert flere tusen som gjerne hadde sagt ja til å skape merverdi i norske sjømatbedrifter.

Vi kaller det å skape merverdi når vi lar en laks passere en filetmaskin. Det er fornuftig å eksportere filet, ikke bein, hoder og skinn. Biproduktene trenger ikke å gå omveier for å finne de riktige marked eller riktig utnyttelse.

Selv om vi eksporterer mye laksefilet, er den mikroskopiske merverdien filetering skaper, snaut nok verdt å kalle foredling. Filet er en råvare som ender opp i røykerier, i bedrifter som skjærer, marinerer og pakker porsjonsstykker, eller kanskje i hermetikkbokser eller ovnsklare ferdigretter.

Offentlige utredninger lages med jevne mellomrom. Håpet er at noen skal være så geniale at de kommer med løsninger på hvordan dyre norske hender, tilført enda mer kostbar kunnskap, skal kunne foredle rimeligere enn polakker og kinesere.

Nå jubles det i Sjømatrådet, og jeg er sikker på at fiskeriministeren ser på eksportrekorden som et tegn på at hun gjør en god jobb. Eksportverdi på over åtte milliarder. Det har blitt så såre enkelt å skape rekorder. Bare det går så dårlig for norsk økonomi at Norges Bank finner det det nødvendig å svekke kronen, så blir det nye rekorder.

Det er selvsagt flott for norsk eksportnæring at norske kroner har falt kraftig i verdi. Ingen bestrider verdien lav kronekurs har for norsk eksportnæring. Men det blir for billig å juble over nye rekorder som ikke skyldes verken bedre betalt, at vi fisker mer, eller at vi tilfører sjømaten merverdi. Rekorden som det blåses fanfarer for, har en vond bismak. Den forteller intet om næringens dyktighet.

 

INGEN KOMMENTARER

Comments are closed.